Et alfabet for latin ble tatt i bruk så tidlig som det åttende århundre f.Kr. , det vil si siden begynnelsen av Romas historie . Som vanligvis skjer når et folk finner opp et alfabet eller tilpasser et "fremmed" til behovene til deres eget språk, er det høy samsvar mellom grafemer og fonemer , dvs. at hver bokstav tilsvarer (unntatt allofoner ) bare én lyd.
Dette skjedde etter all sannsynlighet også med latin. Utviklingen av et språk fører imidlertid til at det talte ordet avviker fra det skrevne (tenk for eksempel på engelsk , gælisk eller fransk ). Latin var ikke unntatt fra utviklingen, noe som fremgår av noen fonetiske fenomener som skjedde over tid, spesielt rotacisme . Generelt ble disse endringene i talen også introdusert skriftlig (noen ganger, som i tilfellet med rhotacism, med spesifikke lover), i det minste opp til den klassiske epoken.
Det latinske alfabetet er skriftsystemet utviklet for det latinske språket . Grafemene som utgjør det latinske alfabetet er følgende (de som ikke ble brukt i klassisk tid i parentes):
A B C D E F G H I ( J ) K L M N O P Q R S T ( U ) V X Y Z
Det latinske alfabetet stammer fra et vestgresk alfabet (det greske alfabetet var ikke det samme i hele det greske territoriet , men var forskjellig fra region til region, spesielt når det gjelder bokstaver fraværende i de mer arkaiske alfabetene), sannsynligvis gjennom formidling av det etruskiske , eller kanskje direkte fra Cuma , en gresk koloni nær Napoli .
I alle fall var det arkaiske alfabetet litt forskjellig fra det klassiske, også for uttalen av noen bokstaver. Blant konsonantene presenterer velarene en veldig interessant situasjon.
Når det gjelder sibilantene, ble de rammet av fenomenet rhotacism .
For transkripsjon av greske ord (se også videre ) ble det introdusert to bokstaver som representerte fonemer ukjente for latin og som okkuperte slutten av den alfabetiske rekken (merk tilbakekomsten av symbolet Z , som forsvant etter rhotacismen, om enn som en affrikativ konsonant og ikke lenger som frikativ ).
Romerne, som faktisk også grekerne, brukte scriptio continua , det vil si at de ikke skilte ord fra hverandre, bortsett fra til tider med et midtpunkt (for eksempel NOMENOMEN eller NOMEN ∙ OMEN). Skriftsansen , som også attesteres av arkeologiske funn ( Lapis niger , for eksempel), fortsatte i de første dagene i en boustrofetisk forstand , og stabiliserte seg deretter i venstre-høyre forstand for alle europeiske språk i dag.
Bemerkelsesverdige eksempler på skrift, inkludert parietal, er funnet i Pompeii og Herculaneum .
Fra det øyeblikket det gamle Roma begynte å absorbere aspekter av gresk kultur (fra teater til poesi til filosofi ), ble det følt behov for å introdusere de nye begrepene som stammer fra det greske språket som ikke hadde eksakte korrespondenter på latin (den såkalte greskismer ).
Translitterasjonsarbeidet viste seg tross alt å være ganske enkelt; som allerede nevnt, var de eneste greske fonemerene som ikke ble funnet på latin ζ zeta og υ hȳ , hvis grafemer ble direkte oversatt til latin, og aspiratene (φ phi , θ theta og χ chi ), som i stedet ble gjengitt med den tilsvarende stille bokstaven etterfulgt av h (henholdsvis PH, TH og CH). Aspirasjonen i begynnelsen av ordet (som på gresk ikke ble rapportert før sent på dagen med " sur ånd ") ble også gjengitt med H.
Det greske alfabetet ble deretter translitterert: Α > A; Β > B; Γ > G; Δ > D; Ε > E (kort); Ζ > Z; Η > E (lang); Θ > TH; jeg > jeg; Κ > C eller K; Λ > L; Μ > M; n > N; Ξ > X; Ο > O (kort); Π > P; Ρ > R eller RH; Σ > S; Τ > T; Υ > Y (eller også, spesielt innledningsvis, V); Φ > PH (i utgangspunktet også bare P); Χ > CH; Ψ > PS; Ω > O (lang).
Bokstaven gamma (Γ) ble imidlertid translitterert i N foran en annen velar konsonant (Γ, Κ, Χ, Ξ), tilsvarende den greske uttalen da den tok en nasal lyd i denne posisjonen (som i va n ga ); for eksempel ble ἄγγελος angelus .
Når det gjelder diftongene, ble ikke alle translitterert vokal for vokal; på grunn av endringene som allerede hadde funnet sted i gresk fonetikk i den hellenistiske perioden , ble noen diftonger allerede uttalt annerledes enn hvordan de ble skrevet. Spesielt ble αι gjengitt som ae ( αἰ θήρ overført til ae thēr ), οι as oe ( prefikset οἰ κο - ble oe co- ), ει som ī ( Ἡράκλ ει rac ūτο ītus το το Οὐ ρανός ble Ū rānus ). De upassende diftongene (de som er dannet av lang vokal og iota, som i moderne utgaver er gjengitt med en " undertegnet iota " under vokalen) ble transkribert med bare den lange vokalen, og neglisjerte i -en ( Ἅι δης ble H ā dēs ), bortsett fra at i noen oppføringer som kom inn i leksikonet veldig tidlig (som κωμ ῳ δία , som ble gjengitt, tatt i betraktning iota, i cōm oe dia ).
Gjennom århundrene har latin gjennomgått endringer, og det lesesystemet som har kommet ned til oss er det som ble brukt av kirken fra høymiddelalderen og fram til de ulike nasjonalspråkenes fødsel også som offisielt språk for skriftlige dokumenter. , så vel som enn av kultur generelt. Dette systemet kalles kirkelig eller skolastisk uttale nettopp fordi det formidles av Kirken; men dette skiller seg fra det opprinnelige systemet til det latinske språket.
Lingvister og filologer har våget seg inn i rekonstruksjonen av det fonologiske systemet i latin , slik det skjedde for det gamle greske ; spesielt bør vi nevne arbeidet til humanisten Erasmus av Rotterdam i essayet De recta Latini Graecique sermonis pronuntiatione . Det rekonstruerte fonologiske systemet (kjent som restituta eller klassisk uttale , og refererer dermed mer til lesingen av alfabetet, enn til fonologien til selve språket) eksisterer i forskjellige versjoner: senere vil et mer detaljert bilde og en mer forenklet variant bli tilbudt, vanligvis akseptert som standard ved europeiske universiteter.
Uttalen som læres i de fleste europeiske skoler tilsvarer de "returnerte", mens i Italia brukes generelt den kirkelige eller skolastiske uttalen, som har en lengre tradisjon og har en tendens til å identifisere seg med uttalen av det italienske språket .
For å fremheve er det nødvendig å dele stavelsene til et ord riktig. Her er de generelle reglene:
De fem latinske vokalene ( a , e , i , o , u , pluss den greske y ) kan enten være lange, overskygget med ˉ (ā / a: / , ē / e: / - / ε: / , ī / i: / , ō / o: / - / ɔ: / , ū / u: / , ȳ / y: / ), begge korte, erstattet med ˘ (ă / a / ; ĕ / e / - / ε / ; ĭ / i / ; ŏ / o / - / ɔ / ; ŭ / u / ; y̆ / y / ). Hvis en vokal kan være både lang og kort, kalles den ancipitt eller tosidig. Synkende diftonger (vokal + halvvokal, som au , ae og oe ) er alltid lange; hvis to nærmede vokaler som vanligvis er diftonger ikke danner det, plasseres omlyden på den andre vokalen (hvis ae og oe er diftonger, er ikke aë og oë det, som vanligvis er avledet fra gresk) og hver av de to vokalene vil ha sin egen mengde.
Det sies at stavelsene er åpne hvis de slutter med en vokal eller diftong, lukket hvis de slutter med en konsonant.
Stavelsesmengden samsvarer ikke alltid med vokalkjernen:
Kort stavelse : En stavelse er kort bare hvis den er åpen og vokalen er kort. Eksempel: tĭbĭ (tĭ-bĭ) består av to korte stavelser. Lang stavelse: Den lange stavelsen har to realiseringer.Ofte, når vi snakker om en lukket stavelse med en kort vokal (derav en lang stavelse) sier vi at vokalen er lang "etter posisjon". I virkeligheten er "posisjon" i dette tilfellet en feil oversettelse av positio , som ville bety konvensjon : det er ikke vokalen som forlenges, men stavelsen , som på grunn av summen av vokalen med det endelige konsonantelementet ble oppfattet som lenge. [7]
Det er ikke klart om latin hadde en musikalsk aksent (som i gammelgresk og sannsynligvis i proto -indoeuropeisk ) eller en tonisk-dynamisk type (som i moderne nylatinske språk ). De kursive språkene , som latin er en del av, hadde en fast intensiv aksent på første stavelse. Det antas at latin uavhengig av hverandre hadde utviklet en enstemt musikalsk aksent (av stemmeheving), som under utviklingen av språket endret seg til en tonisk aksent.
Den latinske aksenten, uansett natur, følger tre grunnleggende regler:
I praksis oppstår derfor ikke problemet for ord med mindre enn tre stavelser. I de med mer enn to stavelser kan imidlertid aksenten bare falle på den tredje til siste og nest siste stavelsen, og mengden av sistnevnte er skillet mellom de to alternativene. For eksempel vil roris utvilsomt bli fremhevet ròris ; recrĕo , hvis nest siste stavelse er den korte e, vil bli lest rècreo ; pensitātor , hvis nest siste stavelse inneholder en lang vokal, vil bli lest pensitàtor ; superfundo har den nest siste lukkede stavelsen, derfor en lang, og vil bli lest superfùndo .
Man må imidlertid huske på at enklitiske partikler (- que , - ve , - ne , - dum , - pte , - ce , - dum ) trekker aksenten til stavelsen som går foran dem (faktisk den siste av ordet som de er knyttet til), enten de er korte eller lange. For eksempel vil marĕque bli lest marèque , selv om nest siste stavelse i det overordnede ordet er kort; [8] dette fenomenet kalles accent d'ènclisi . Det kan også hende at selv om et ord har en enklitisk partikkel, beregnes aksenten på den nest siste reelle stavelsen og hele ordet betraktes som en enkelt enhet: det er fenomenet epèctasis . På grunn av epectasis kan par som itàque (ită + que: "og så") og ìtăque ("derfor") dannes. I det andre tilfellet hadde følsomheten til høyttalerne mistet bevisstheten om de to komponentene, og betraktet ordet som en ny enhet i seg selv og re-semantiserte det. [9]
Måten å lese latin på slik den hadde nådd det tjuende århundre (særlig i den skolastiske og kirkelige konteksten) viste forskjellige avvik fra forholdet "til hvert grafem et fonem"; dette førte til en dyptgående forskning på hva den faktiske opprinnelige uttalen av latin kunne være.
Uttalen kjent som restituta er et resultat av arbeidet til glottologer , lingvister og filologer som, fra slutten av 1800-tallet , forsøkte å rekonstruere, på grunnlag av sammenlignende studier med andre eldgamle språk eller av de (få) ledetråder som kan komme fra avhandlinger fra den klassiske epoken, den opprinnelige uttalen til romerne i den perioden.
Front | Sentral | Bak | ||
---|---|---|---|---|
Ikke rund | Rund opp | |||
Lukket | de | yː | (ɨ) (ʉ) [10] | u: |
Nesten stengt | ɪ | ʏ | ʊ | |
Gjennomsnitt | Og | ɐ | eller: | |
ɛ | ɔ | |||
Åpen | til: |
Det er sikkert at i klassisk tid postulerte uttalen av vokaler en forskjell mellom lang og kort. Uttalen restituta foreslår denne distinksjonen på nytt. [11]
TIL ă / ɐ / (som i tysk teater er ); ā / aː / (lenge som i l a go ); Og ĕ / ɛ / (den korte åpne e av e cco ); ē / eː / (den lange lukkede e av b og re ); DE ĭ / ɪ / (i-en til engelsk b i g eller tysk m i t , halvveis mellom italiensk e og i ); hvis i begynnelsen av et ord eller mellom to vokaler (i det siste tilfellet uttales det lang) blir det konsonantisert i / j / (som i i og ena ); ī / iː / (så lenge som til slutt ) ; ELLER ŏ / ɔ / (den korte åpne o av o cchio ); ō / oː / (den lange lukkede o av o ra ) ; V ( U ) ŭ / ʊ / (som i engelsk p u t eller tysk B u nd ); det er konsonant i / w / s og i begynnelsen av et ord eller mellom to vokaler; ū / uː / (så lenge som i l u po ). Y (bare i greskismer; det ble alltid betraktet som en fremmed bokstav) [12] y̆ / ʏ / (lik / ɪ /, men avrundet); ȳ / yː / (som fransk b u reau , eller lang tysk ü ). [11]Legg merke til at i fonemene til '' e '' og '' o '' er de korte åpne og de lange lukkede, i motsetning til det greske hvor de korte ε og ο er lukkede og de lange η og ω er åpne.
Det er også mulig (men langt fra sikkert) at hvis det var en oscillasjon i skriften mellom '' i '' og '' u '' (som i '' maxumus '' / '' maximus ''), var tilstedeværelsen av en lyd som ligner på fonemene til '' y '', ble dette fonetiske fenomenet kjent for de romerske grammatikere som sonus medius . [10] [13]
DiftongerDet er fire klassiske diftonger: [11]
AU : / ɐʊ̯ / ; AE : / ɐɛ̯ / eller også / ɐɪ̯ / ; OE : / ɔɛ̯ / eller også / ɔɪ̯ / ; EU : / ɛʊ̯ / .Til disse må legges to par vokaler sannsynligvis diftongisert med tiden, og den greske diftongen yi :
EI : / ɛɪ̯ / ; UI : / ʊɪ̯ / ; YI : / ʏɪ̯ / .Bilabial | Labio-dental | Tannlege / | Post-alveolær | Palatals | Slør | Glottal | Aspirer | Labiovelari | |
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Nasal | m | n n̪ | ŋ | ||||||
Okklusive | p b | t d | (c) [14] ( kʲ ) [15] | k g | kʰ [16] gʰ [16] tʰ [16] pʰ [16] | kʷ | |||
Affricate | d͡z [17] | ||||||||
Frikativ | ɸ [18] β | f | ( θ ) [19] s z (ð) | ɣ [20] x [21] | h [22] | ||||
Levende | r | ||||||||
Lateral | L | ɫ | |||||||
ca | j [23] | w [24] |
Når det gjelder noen digrafer:
Vitenskapelig uttale tar hensyn til mulige mutasjoner som konsonanter kan ha nær hverandre.
De stemte konsonantene b og d , hvis de ble fulgt av en ikke-stemmet konsonant, ville bli de døve korrespondentene p og t (delvis assimilering). Spesielt vil noen navn på substantiver med tema i b i den tredje deklinasjonen presentere denne assimilasjonen: nubs , for eksempel, vil bli lest (i bred fonetisk transkripsjon) / nups / (dette skjer mer transparent med temaene i g , som presenterer ved nominativ an x , det vil si k + s , og ikke g + s ; dessuten forekommer dette fenomenet tydelig på gresk, der sigmatisk nominativ til temaene i p og b har i begge tilfeller bokstaven psi, som indikerer / ps / ). Andre eksempler forekommer også mellom distinkte ord: ad portum vil være /ɐtˈpɔr.tʊm/ , sub ponte /sʊpˈpɔn.tɛ/ , obtulistī /ɔp.tʊˈlɪs.tiː/ .
For de tre preposisjonene sub , ob og ad kan det også være en total assimilering: dette vitnes om av de utviklede skrivemåtene til noen sammensatte ord (for eksempel kan sammensetningen sub + fero skrives både subfero og suffero ); denne assimileringen er også mulig mellom distinkte ord i sandhi ; dermed vil ad fīnēs bli uttalt enten /ɐtˈfiː.neːs/ (delvis assimilering) eller /ɐfˈfiː.neːs/ ( total assimilering), i stedet for /ɐdˈfiː.neːs/ , ob castra ville bli lest /ɔ/p.ˈrɐs.ˈkɐs.ˈkɐ trɐ/ og sub flūmine /sʊpˈfluː.mɪ.nɛ/ eller /sʊfˈfluː.mɪ.nɛ/ . [33]
En forenklet uttale kan antas for restituta , som er basert på det generelle prinsippet om å få hvert grafem til å svare til et enkelt fonem , det vil si å få hver bokstav til å svare til en bestemt lyd. Dette er sant bortsett fra for allofonene til n , for den doble naturen (åpen eller lukket) til e og o og for de doble verdiene (vokaler og konsonanter) til i og u .
A : / a / ; er det enkle a . Eksempler: alea / ˈalea / ; mālum / malum / ˈmalum / . B : / b / ; er den enkle b . Eksempler: bonum / ˈbonum / ; ab / ab / . C : / k / ; er den italienske hard c , som i c ane. [39] Eksempler: cervus / ˈkerwus / ; vīcī / ˈwiki / ; canis / ˈkanis / . D : / d / ; er den enkle d . Eksempler: dulcis / ˈdulkis / ; subdūco / subˈduko / . E : / e / , / ε / ; det er den enkle e , åpen eller lukket. Eksempler: ver / wεr / ; elephās / ˈeleɸas / . F : / f / ; er den enkle f . Eksempler: fas / fas / ; auferō / ˈawfero / . G : / ɡ / ; er den italienske harde g , som i g act. [39] Eksempler: gerere / ˈɡεrere / ; gaudeō / ˈɡawdeo / . H : / h / : er et svakt sug; hvis intervokal, derimot, forsvant aspirasjonen mest sannsynlig. [39] Eksempler: hirundō / hiˈrundo / ; mihi / ˈmihi / eller / miː / ; I : / i / , / j / ; hvis i begynnelsen av ordet etterfulgt av en vokal, eller hvis det er intervokalisk, leses det som semikonsonant / j / (som i j ena), ellers som i normal vokal. Eksempler: Iūlius / ˈjulius / ; ratiō / ˈratio / ; videoō / ˈwideo / ; iniuria / inˈjuria / . K : / k / ; leses som C. L : / l / ; er den enkle l . Eksempler: lateō / ˈlateo / ; alius / ˈalius / . M : / m / ; er det enkle m . Eksempler: mātēr / ˈmater / ; immō / ˈimmo / . N : / n / , / ɱ / , / ŋ / ; hvis foran vokal eller tannkonsonant (t; d; s; z; l; r) er normalen / n / av n ano (eksempler: nūgae / ˈnuɡae / ; intereō / inˈtereo / ); hvis foran labiodental konsonant (f) blir det det nasale labiodentale motstykket ( / ɱ / , som i finitt i n ; eksempler: infīnitās / iɱˈfinitas / ); hvis før velar-konsonanten (c, k, g) blir det velar-nesemotstykket ( / ŋ / , som i vi n co; eksempler: angustus / aŋˈɡustus / ). O : / o / , / ɔ / ; det er det enkle eller , åpne eller lukkede. Eksempler: ōs / ɔs / ; volō / ˈwɔlo / ; cano / ˈkano / . P : / p / ; er den enkle p . Eksempler: pars / pars / ; Appius / ˈappius / . Q : / k (w) / ; som på italiensk, uttales det som labiovelare, som i q uadro. Eksempler: quis / kwis / ; aqua / ˈakwa / . R : / r / ; er den enkle r . Eksempler: rūs / rus / ; pariō / ˈpario / . S : / s / ; er døve s , som i såle . Eksempler: sal / sal / ; rosa / ˈrɔsa / . T : / t / ; er den enkle t . Eksempler: taurus / ˈtawrus / ; catus / ˈkatus / . V : / u / , / w / ; det uttales som u semikonsonant (/ w /, som i u ovo) etter q , hvis intervokalisk, hvis i begynnelsen av ordet og etterfulgt av en vokal og som semikonsonant i diftongene au og eu ; den leses som en vokal (/ u /) i andre tilfeller. [39] Eksempler: her / kwi / ; ūva / ˈuwa / ; verum / ˈwerum / ; aurum / ˈawrum / ; hule / ˈkawe / ; urbs / urbs / ; metuenda / metuˈenda / . X : / ks / ; er dobbeltkonsonanten x , som i ilofon x . Eksempler: dūx / duks / . Y : / y / ; er det franske eller langobardiske u , som i det franske l u ne , eller som det tyske ü. [39] Eksempler: hypnōsis / hypˈnosis / . Z : / dz / ; er den klangfulle z av z aino. Eksempler: horizōn / hoˈridzon / .Dessuten:
PH : en døv bilabial aspirat / pʰ / (senere, som et mellomstadium før / f / , kanskje også en bilabial frikativ / ɸ / ). Eksempler: philosophia / pʰiloˈsɔpʰia / ; Sapphō / ˈsappʰo / . TH : dental døv aspirert / tʰ / . Eksempler: synonymordbok / tʰeˈsawrus / . CH : aspirert døv guttural / kʰ / . Eksempler: Chaos / ˈkʰaos / .Når det gjelder diftongene, bør det huskes at digrafene dannet av vokal + i ( ei , ui ) ikke er diftonger i klassisk latin; for eksempel vil rei bli uttalt /ˈrε.i/ og ikke / rεj / ; portui vil være /ˈpɔrtu.i/ , og ikke / ˈpɔrtuj / , nor / pɔrtwi / ); av diftongene til denne slekten avledet fra gresk, går originalene αι / aj / , ει / ej / og oι / oj / til henholdsvis ae / ae / , i / iː / , oe / oe / , mens uι går over til yi / yj / , som derfor er en diftong.
Av vokaldigrafene + u, derimot, er au alltid en diftong ( / aw / ), mens eu , nesten alltid avledet fra gresk, er en diftong bare hvis den også var på gresk (som i euphōnia / ewˈɸonia / ); hvis eu i stedet stammer fra foreningen mellom gresk rot og latinsk nominal endelse (som i Pers eu s , rot perse- pluss ending -us ), er det ikke diftong ( /ˈperse.us/ og ikke / ˈpersews / ). Ae og oe (unntatt i spesielle tilfeller med omlyd, som
aër og poëta ) er også diftonger og uttales normalt / ae / e / oe / .
Den kirkelige uttalen var den som vanligvis ble brukt i den katolske kirke av den latinske ritualen for sin egen liturgi , spesielt før reformen ønsket av Det andre Vatikankonsil som introduserte bruken av folkespråket i den kristne liturgien ("introdusert" og ikke "gjeninnført" "For selv om liturgien i Roma i flere århundrer hadde blitt feiret på gresk, var innføringen av latin ikke på den tiden vedtakelsen av et folks språk, men et standardspråk, allerede veldig forskjellig fra det som faktisk ble talt av folket).
Siden den kirkelige uttalen er basert på den vulgære latinen som ble talt i senere perioder av klassiskiteten, er den mer variert og i det hele tatt mindre ensartet enn den klassiske. Generelt kan man si at den kirkelige uttalen påvirkes av fonetikken og ofte også av de grafiske konvensjonene til de forskjellige lokale språkene: derfor lød latin som ble lest i Frankrike veldig lik fransk , i Tyskland til tysk og selvfølgelig i Italia til italiensk .
Dessuten er det også mulig at noen fonetiske fenomener som finnes i dette systemet for lesing av latin dateres tilbake til en eldre uttale av dette språket (for eksempel palataliseringen av velarene som førte til at de endret seg til affrikater , eller assibileringen av / tj / fulgte med vokal i / t͡sj / ).
Gjennom århundrene endte imidlertid uttalen av latin opp med å bli dominert av fonologien til lokale språk, noe som resulterte i et stort utvalg av uttalesystemer.
På grunn av Romas sentralitet i den katolske kirke, ble imidlertid en italienskiserende uttale av latin gradvis mer og mer anbefalt: før da reflekterte uttalen av latin også i den romersk-katolske liturgien uttalen av latin som ble brukt lokalt i andre felt ( akademisk, vitenskapelig, juridisk, etc.). Pave Pius X anbefalt til katolske land opprettholdelsen av den kirkelige uttalen av latin i skolene, og også hans motu proprio Tra le solicitudes , [40] fra 1903 , ble normalt tolket som en invitasjon til å gjøre den "romerske" uttalen til standarden for latin for enhver katolsk prest som han feiret en liturgisk handling, enten det var en messe , forvaltning av et sakrament eller feiring av kanoniske timer . Den italienskiserende kirkelige uttalen ble da den mest utbredte i den katolske liturgien, og var også den foretrukne uttalen av katolikker også utenfor liturgien (selv om studiene til Fred Brittain [41] har vist at spredningen av denne typen uttale ikke var fremdeles fullstendig konsolidert på slutten av 1800-tallet ).
The Pontifical Academy of Latinity er et organ av den romerske Curia som autoritativt regulerer bruken av latin i den katolske kirken.
Utenfor Italia og den katolske liturgien brukes kirkelig uttale kun i korsang , som svært ofte har en nær kobling med liturgiske tekster (selv om det også finnes unntak, som Stravinskys Oedipus rex , som er på latin, men ikke omhandler med et kristent tema). En kirkelig uttale av latin ble også brukt i filmen The Passion of Christ . [42] Den anglikanske kirkes kor bruker også ofte den kirkelige uttalen . Jakten på en filologisk mer pålitelig gjengivelse av musikalske stykker fører imidlertid ofte til å revurdere de regionale uttalene av latin, og til å fremføre de musikalske tekstene slik forfatteren eller utøveren de ble skrevet for, ville ha uttalt dem.
I Italia, i motsetning til resten av verden (unntatt noen katolske skoler i utlandet), blir det fortsatt undervist i kirkelig uttale på de fleste videregående skoler , og vedtar følgende regler:
A : / a / ; er det enkle a . Eksempler: aqua / ˈakwa / . B : / b / ; er den enkle b . Eksempler: bibo / ˈbibo / . C : / k / , / t͡ʃ / ; har samme uttale som på italiensk: hvis foran a , o , u uttales / k / , som den harde c av c asa, hvis det foran i , e , ae og oe uttales / t͡ʃ / , som c middagskake . Eksempler: cervus / ˈt͡ʃɛrvus / ; canis / ˈkanis / ; caelum / ˈt͡ʃɛlum / . D : / d / ; er den enkle d . Eksempler: dolum / ˈdɔlum / . E : / e / , / ε / ; det er den enkle e , åpen eller lukket. Eksempler: ver / vεr / ; elephas / ˈɛlefas / . F : / f / ; er den enkle f . Eksempler: fero / ˈfεro / ; efficio / efˈfit͡ʃio / . G : / g / , / d͡ʒ / ; har samme uttale som på italiensk: hvis foran a , o , u uttales / ɡ / , som den harde g av a g eller, hvis foran i , e , ae og oe uttales / d͡ʒ / , g søtt av g elo. Eksempler: gerere / ˈd͡ʒεrere / ; gaudeo / ˈɡau̯deo / . H : stille : den har ingen lyd. Eksempler: hirundo / iˈrundo / ; mihi / mi (ː) / ; I : / i / , / j / ; hvis i begynnelsen av ordet etterfulgt av en vokal, eller hvis det er intervokalisk, leses det som semikonsonant / j / (som i j ena), ellers som i normal vokal. I gruppen ti + vokal leses det noen ganger som en vokal, andre som en semikonsonant. Eksempler: Iulius / ˈjuljus / ; ratio / ˈratt͡sjo / eller / ˈratt͡sio / ; video / ˈvideo / ; fornærmelse / iˈnjurja / . K : / k / ; er den harde c av c ane . L : / l / ; er den enkle l . Eksempler: lupus / ˈlupus / ; endre / ˈendre / . M : / m / ; er det enkle m . Eksempler: manus / ˈmanus / ; immo / ˈimmo / . N : / n / , / ɱ / , / ŋ / ; hvis foran vokal eller tannkonsonant (t; d; s; z; l; r; c / tʃ / ; g / dʒ / ) er normalen / n / av n ano (eksempler: nugae / ˈnud͡ʒe / ; intereo / inˈtɛreo / ; incido / inˈt͡ʃido / ); hvis foran labiodental konsonant (f; v) blir det den nasale labiodentale motparten ( ɱ / , som i finitt i n ; eksempler: infinitas / iɱˈfinitas / ); hvis før velar-konsonanten (c / k / , k, g / ɡ / ) blir det velar-nesemotstykket ( ŋ / , som i vi n co; eksempler: angustus / aŋˈɡustus / ). O : / o / , / ɔ / ; det er det enkle eller , åpne eller lukkede. Eksempler: time / ˈɔra / ; fly / ˈvɔlo / ; cano / ˈkano / . P : / p / ; er den enkle p . Eksempler: Paris / ˈparis / ; Alpes / ˈalpes / . Q : / k (w) / ; som på italiensk, uttales det som labiovelare, som i q uadro. Eksempler: qua / kwa / . R : / r / ; er den enkle r . Eksempler: ros / rɔs / ; pirum / ˈpirum / . S : / s / , / z / ; hvis i begynnelsen av et ord eller ved siden av en konsonant, er det døv s ( / s / , som i sol); hvis det er intervokalisk eller etterfulgt av en stemt konsonant, er det de stemte s ( z / , som i ro s a). Eksempler: sal / sal / ; rosa / ˈrɔza / ; praesto / ˈprɛsto / ; Lesbos / ˈlɛzbos / . T : / t / ; er den enkle t . Eksempler: timeo / ˈtimeo / ; raptatus / rapˈtatus / ; for T etterfulgt av I og en annen vokal se nedenfor. U : / u / , / w / : uttales som semikonsonant u ( / w / , som i u ovo) etter q og i au og eu diftonger ; den leses som en vokal ( u / ) i andre tilfeller. Eksempler: her / kwi / ; druer / ˈuva / ; aurum / ˈawrum / ; urbs / urbs / . V : / v / ; uttales som enkel v . Eksempel: vinum / ˈvinum / . X : / ks / ; er dobbeltkonsonanten x , som i ilofon x ; eksempel: rex / rεks / . Normalt ble en uttale / ɡz / foreskrevet når konsonanten var mellom to vokaler; eksempel: eksempel / eɡˈzεmplum / . Y : / i / ; leses som enkel i . Eksempel: hypnosis / ipˈnɔzis / . Z : / d͡z / ; er den klangfulle z av z aino. Eksempel: horisont / oˈrid͡zon / .Dessuten:
PH : / f / . Eksempler: philosophia / filoˈzɔfja / ; Sappho / ˈsaffo / . TH : / t / . Eksempler: synonymordbok / teˈzawrus / . CH : / k / . Eksempler: Kaos / ˈkaos / . GN : / ɲ / ; er gn av ra gn o. Eksempler: gnosco / ˈɲɔsko / ; agnus / ˈaɲus / . TĬ etterfulgt av vokal: / t͡sj / ; er den harde z av pi zz a etterfulgt av en semikonsonant i. Eksempler: otium / ˈɔt͡sjum / ; gratiis / ˈɡrat͡sjis / , lectio / ˈlɛkt͡sjo /, patior / ˈpat͡sjor /. Regelen blir ikke respektert, og gruppen TI går tilbake til å uttale / ti / , når dette er innledet med S, X eller en annen T, når I-en er aksent, og i ord av gresk opprinnelse. Eksempler: ostium ˈɔstjum , mixtio ˈmikstjo , Attius ˈattjus , totius toˈtius , Critias ˈkritjas . SC : / sk / , / ʃ / ; det uttales akkurat som på italiensk: hvis foran a , o , u uttales / sk / , hvis foran i , e , ae og oe uttales / ʃ / , som den myke sc iare. Eksempler: tuff / ˈʃio / . AE og OE : / ε / , / e / . Eksempler: caelum / ˈt͡ʃɛlum / ; poena / ˈpɛna / .Når det gjelder diftonger, blir også vokalgrafemene + i ( ei , ui ) vanligvis lest hos presten som diftonger: rei vil bli uttalt / rεj / og portui vil være / ˈpɔrtuj / eller også / ˈpɔrtwi / ; når det gjelder yi , uttales det som enkel langstrakt i ( / iː / ).
Når det gjelder den klassiske uttalen av vokaldigrafer + u, er au alltid en diftong ( / au̯ / ), mens eu , nesten alltid avledet fra gresk, er en diftong bare hvis den også var på gresk, ellers er den ikke det.
Diftongene ae og oe (bortsett fra i spesielle tilfeller med omlyd, som aër og poëta ), som vi har nevnt, leses som fonemen til e .
Tabellen nedenfor sammenligner de to uttalene.
Klassisk uttale | Kirkelig uttale | |
---|---|---|
TIL | / ɐ / , / aː / | /til/ |
B. | / b / ( / β / ) | / b / |
C. | / k / ( / c / ) | / k / , / t͡ʃ / |
D. | / d / | / d / |
Og | / e / , / ε / , / eː / , / εː / | / e / , / ε / |
F. | / f / | / f / |
G. | / ɡ / ( / ɟ / ) | / ɡ / , / d͡ʒ / |
H. | / h / , røye | røye |
DE | / ɪ / , / iː / , / j / , / jː / | / i / , / j / |
K. | / k / | / k / |
L | / l / , / ɫ / | /L/ |
M. | / m / | / m / , / ɱ / |
Nei. | / n / , / ɱ / , / ŋ / | / n / , / ɱ / , / ŋ / |
ELLER | / o / , / ɔ / , / oː / , / ɔː / | / o / , / ɔ / |
P. | / p / | / p / |
Q | / kw / | / k (w) / |
R. | / r / , / rː / | / r / , / rː / |
S. | / s / ( / z / ) | / s / , / z / |
T. | / t / | / t / , / t͡s / |
V. | / ʊ / , / uː / , / w / - / β / | / u / e / w / (bokstav U, u ), / v / (bokstav V, v ) |
X | / ks / | / ks / , / ɡz / |
Y | / yː / , / ʏ / | /de/ |
Z | / dz / - / z / | / d͡z / , / t͡s / |
AE | / aɛ̯ / | / e / , / ε / , / ae / (bare hvis hiatus er markert med en omlyd) |
OE | / ɔɛ̯ / | / e / , / ε / , / oe / (bare hvis hiatus er markert med en omlyd) |
AU | / aʊ̯ / | / aw / |
CH | / kʰ / | / k / |
PH | / pʰ / ( / ɸ / , / f / ) | / f / |
TH | / tʰ / | / t / |
GN | / ɡn / - / ŋn / | / ɲ / |
SC | / sk / | / sk / , / ʃ / |
Oppsummerer forskjellene:
Ofte, utenfor Italia, er ikke skillet mellom v og u vedtatt selv i dag.