I våre dager er Motonormativitet et tema som har fått stor aktualitet i samfunnet. Flere og flere mennesker søker informasjon om Motonormativitet og ønsker å lære mer om implikasjoner, fordeler og mulige utfordringer. I årevis har Motonormativitet vært gjenstand for debatt og diskusjon på ulike områder, og betydningen går ikke upåaktet hen. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Motonormativitet, analysere dens innvirkning i dag og dens projeksjon i fremtiden. Det spiller ingen rolle i hvilken kontekst Motonormativitet presenteres, siden dens innflytelse overskrider grenser og interesseområder. Bli med oss på denne turen gjennom den fascinerende verdenen til Motonormativitet!
Motonormativitet, motornormativitet eller bilhjerne[1][2] er en ubevisst kognitiv skjevhet der det antas at eierskap og bruk av bil er og skal være den sosiale normen.[3] Dette kan føre til planmessige beslutninger og rettspraksis[4] som går på bekostning av bærekraftige alternativer som gangbarhet, sykkelbarhet og kollektiv transport.
Begrepet «motonormativity» ble foreslått i 2023 i en studie fra Swansea University i Wales av psykologene Ian Walker, Alan Tapp og Adrian Davis.[5][6] Det ble langt på vei hevdet at samfunnets lave forventninger og slappe holdninger til bilbruk gjør at mange ignorerer farene med bilkjøring og dermed ubevisst aksepterer unødig høy risiko, både som bilister og myke trafikanter, i en grad som ikke er akseptert i andre deler av samfunnslivet.
Motonormativitet er ikke en favorisering begrenset til bilister, men er et trekk ved bilsentrerte samfunn.[7] Walker har hevdet at en konsekvens av motonormativ skjevhet er at ethvert forsøk på å redusere bilbruk ikke blir sett for hva det er, men tolket som et forsøk på å begrense «personlig frihet».[7] Denne effekten har blitt dokumentert ikke bare i Nord-Amerika som er velkjent for å være et bilavhengig samfunn, men også rundt om i verden.[8]
En studie fra 2024 fant at amerikanere viste en betydelig slagside som favoriserer bilisme, og aksepterte flere negative ringvirkninger assosiert med biler sammenlignet med lignende scenarier uten bil.[9] Denne slagsiden stemmer med tidligere forskning i Storbritannia, og tyder på en gjennomgripende samfunnsmessig tendens til å overse folkehelsefarene ved bilsentriske systemer.[9]
Walker har sitert visse trafikksikkerhetskampanjer rettet mot barn som et eksempel på motonormativitet, hvor det ofte blir oppmuntret til å bruke fargerike klær for å unngå å bli påkjørt. I Norge har Trygg Trafikk kjørt lignende kampanjer, og også tatt til orde for påbud om refleks,[10] men har uttrykt at de sliter med å nå gjennom med budskapet.[11] Walker mener slike kampanjer normaliserer ideen om motortrafikk som en akseptert fare som andre må tilpasse seg på en måte som i andre sammenhenger vil bli ansett som offerklandring.[7]
Motonormativitet kan også påvirke planbeslutninger slik at for eksempel et nytt sykehus bygges utenfor en by selv om det da blir mindre tilgjengelig for innbyggere som ikke har eller kan kjøre bil.[5] Mjøssykehuset er et eksempel i norsk sammenheng hvor det er vedtatt å bygge i Moelv i stedet for de større byene Gjøvik eller Hamar, hvilket har møtt kritikk fordi det vil føre til økt bilbruk og mindre bruk av bærekraftig transport av både ansatte og pasienter.[12]