I dagens artikkel ønsker vi å ta opp temaet Pinyin, et tema som har skapt stor innvirkning på dagens samfunn. Pinyin er en problemstilling som berører mennesker i alle aldre, kjønn og kulturer, så det er viktig å analysere det fra ulike perspektiver. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske opprinnelsen til Pinyin, dens utvikling over tid og dens innflytelse på ulike aspekter av hverdagen. I tillegg vil vi undersøke mulige løsninger eller tilnærminger for å løse dette problemet effektivt. Vi håper at denne artikkelen skaper refleksjon og debatt blant våre lesere, samt gir verdifull informasjon om Pinyin.
Pinyin (Hanzi: 拼音; pīnyīn) er den offisielle metode i Kina for å transkribere mandarin, og har siden 1950-årene i Folkerepublikken Kina, og siden senest 1980-årene i resten av verden, vært den mest brukte metode for å skrive kinesisk som lydskrift. Systemet ble utviklet av en regjeringsnedsatt komite i 1950-årene, under ledelse av lingvisten Zhou Youguang.
I læreverk og oppslagsverk skrives gjerne stavelsens tonegang med aksenttegn
ā = 1. tone, høy vedvarende tonegang, nærmest sunget i stedet for talt
á = 2. tone, stigende tonegang
ǎ = 3. tone, fallende så stigende tonegang
à = 4. tone, fallende tonegang
Personer som har kinesisk som morsmål utelater vanligvis tegnsetting for tonegang, ettersom det for dem fremgår av sammenhengen. Fordi de fleste kinesiske ord forandrer betydning ved endring av tonegang, er det viktig for betydningen å markere korrekt tonegang.
Et hyppig brukt eksempel i denne forbindelse er hvordan stavelsen ma forandrer betydning alt etter tone.
Noen av Pinyins bruksområder
Pinyin har erstattet eldre transkripsjonssystemer som Wade-Giles i de fleste sammenhenger.