Pierre Deligne

Pierre Deligne
Født		3. okt. 1944[1][2][3] (80 år) Etterbeek Brussel[4] Brussel[5]
Beskjeftigelse		Matematiker, universitetslærer
Utdannet ved		Université libre de Bruxelles Université libre de Bruxelles Université Paris-Sud[6] Athénée Adolphe Max
Doktorgrads- veileder		Alexander Grothendieck[7]
Nasjonalitet		Belgia
Medlem av		6 oppføringer Kungliga Vetenskapsakademien Det franske vitenskapsakademiet Det Norske Videnskaps-Akademi Accademia Nazionale dei Lincei National Academy of Sciences (2007–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences) American Academy of Arts and Sciences
Utmerkelser		8 oppføringer Abelprisen (2013)[8] Fieldsmedaljen (1978)[9] Balzanprisen (2004) (arbeidsområde: matematikk, statsborgerskap: Belgia)[10] Wolf Prize in Mathematics (2008) (statsborgerskap: Belgia)[11] Crafoord Prize in Mathematics (1988) (arbeidsområde: matematikk, statsborgerskap: Belgia)[12] Cours Peccot (1971)[13] Æresdoktor ved Vrije Universiteit Brussel (1989)[14] Æresdoktor ved École normale supérieure (1994)[15]
Pierre Deligne på Commons

Pierre René Deligne, vicomte Deligne, (født 3. oktober 1944 i Etterbeek ved Brussel) er en belgisk matematiker, mest kjent for sitt arbeid med Weil-formodningene som førte til løsningen på den siste formodningen i 1973.^[16] I 2013 ble han tildelt Abelprisen «for meget betydningsfulle bidrag til algebraisk geometri, og for disse bidragenes gjennomgripende innflytelse på tallteori, representasjonsteori og relaterte felt».^[16]

Pierre Deligne viste tidlig interesse for matematikk, og interessen vokste da han som 14-åring fikk låne flere bind av Nicolas Bourbakis Eléments de mathématique. Som student ved Université Libre de Bruxelles var Delignes opprinnelige ambisjon å bli lærer og drive med matematikk som hobby, før han oppdaget at «det går an å leve av å leke, det vil si å drive med forskning innenfor matematikk» som han selv har uttalt det.^[16]

I 1966 tok han licence en mathématiques, tilsvarende bachelorgrad, og i 1968 doctorat en mathématique (doktorgrad) ved samme institusjonen.

Fra 1968 til 1970 var han gjesteansatt ved Institut des hautes études scientifiques (IHÉS) i Bures-sur-Yvette nær Paris, før han fikk fast ansettelse der som den yngste noensinne.^[16] Mens han var ansatt ved IHÉS tok han i 1972 doctorat d’État ès Sciences Mathématiques ved Université Paris-Sud. I 1984 ble Deligne professor ved Institute for Advanced Studies i Princeton i USA, der han har vært siden.^[16][17]

For arbeidene som omfattet en blanding av algebraisk geometri og algebraisk tallteori, ble Deligne tildelt Fieldsmedaljen i 1978 og Crafoordprisen i 1988, sistnevnte delt med Alexandre Grothendieck. Delignes løsninger krevde at det ble innført en ny type algebraisk topologi.^[18]

I 1968 arbeidet han med Jean-Pierre Serre; deres arbeid førte til viktige resultater om l-adiske representasjoner assosierte til modulære former, og de formodede funksjonalekvasjonene av visse L-funksjoner. Delignes arbeidet også med Hodgeteori. Han introduserte vekter og testet dem på objekter i kompleks geometri. Han samarbeidet med David Mumford om en ny beskrivelse av modulrom for kurver. Deres arbeid kom til å bli betraktet som en introduksjon til en form av teorien av algebraiske stacks, og er blitt benyttet i spørsmål som oppstår i stringteori.

Kanskje hans mest berømte bidrag var hans bevis av den tredje og siste av de formodninger som var blitt fremsatt av André Weil (Weil-formodningene). Dette fullbyrdet programmet innledet av, og i stort sett utviklet av Alexander Grothendieck. Som et korellat beviste han Ramanujan–Peterssons formodning for modulære former av vekt større enn ett; tilfellet med vekt ett var blitt bevist i hans arbeide med Serre.

Deligne ble i 2006 adlet som vicomte^[19] (nederlandsk: burggraaf).