Pachyornis

I denne artikkelen skal vi fordype oss i Pachyornis, et tema som har vakt stor interesse i nyere tid. Pachyornis er et tema som har skapt kontrovers og debatt på ulike områder, fra politikk til vitenskap, inkludert kultur og samfunn generelt. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige aspektene ved Pachyornis, analysere implikasjonene, relevansen og innvirkningen på hverdagen vår. Ved å bruke en tverrfaglig tilnærming vil vi prøve å belyse dette komplekse og fascinerende temaet, og bringe med oss ​​ulike perspektiver og tilnærminger for å berike vår forståelse av Pachyornis.

Pachyornis
Nomenklatur
Pachyornis
(Lydekker, 1891)
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenDinornithiformes
FamilieEmeidae
UnderfamilieAnomalopteryginae
Økologi
Antall arter: 3
Habitat: terrestrisk, flygeudyktige
Utbredelse: endemiske til New Zealand
Inndelt i

Pachyornis er en slekt med utdødde flygeudyktige moafugler (Dinornithiformes) i familien Emeidae. Slekten inkluderer tre kjente arter, som alle var endemiske til New Zealand, hvorav to på Sørøya og én på Nordøya. Artene døde ut kort tid etter at maoriene ankom øyene mot slutten av 1200-tallet, trolig i tidsrommet 1350–1450.[1]

Biologi

Pachyornis inkluderer tre arter som varierer ganske mye i størrelse. Et felles karaktertrekk var at disse fuglene hadde svært kvasse nebb.[2] Minst var mantellsmoaen (P. geranoides), som trolig bare målte omkring 54 cm i høyde og veide cirka 17–36 kg.[3] Tyngst var elefantfotmoaen (P. elephantopus), som kunne måle opp mot 120 cm i høyde og trolig veide 73–163 kg.[4] Arten hadde relativt korte ben og svært karakteristiske og meget massive føtter.[4] Høyest var imidlertid toppmoaen (P. australis), som trolig målte opp mot 150 cm i høyde, men ikke veide mer enn cirka 44–90 kg.[5] Denne arten hadde dessuten en karakteristisk fjærpryd på hodet.[5]

Inndeling

Inndelingen følger Worth & Scofield (2012).[6]

Treliste

Slektskap

Kladogrammet under følger Bunce et al. (2009):[7]

Dinornithiformes 

 Megalapteryidae

 Megalapteryx didinus



Dinornithidae
Dinornis 

D. robustus



D. novaezealandiae





 Emeidae 
 Pachyornis 

P. australis




P. elephantopus



P. geranoides






Anomalopteryx didiformis




Emeus crassus



Euryapteryx curtus






Referanser

  1. ^ Hume, J. P.; Walters, M. (2012). Extinct Birds. London: A & C Black. sid. 116–117. ISBN 1-4081-5725-X
  2. ^ Trevor H. Worthy, 'Moa - Scientific classification', Te Ara - the Encyclopedia of New Zealand, http://www.TeAra.govt.nz/en/interactive/11363/moa-family-groupings-2009 (accessed 14 November 2021)
  3. ^ Szabo, M.J. 2013b . Mantell's moa. In Miskelly, C.M. (ed.) New Zealand Birds Online. https://nzbirdsonline.org.nz/species/mantells-moa
  4. ^ a b Szabo, M.J. 2013a . Heavy-footed moa. In Miskelly, C.M. (ed.) New Zealand Birds Online. https://nzbirdsonline.org.nz/species/heavy-footed-moa
  5. ^ a b Szabo, M.J. 2013c . Crested moa. In Miskelly, C.M. (ed.) New Zealand Birds Online. https://nzbirdsonline.org.nz/species/crested-moa
  6. ^ TH Worthy & RP Scofield (2012) Twenty-first century advances in knowledge of the biology of moa (Aves: Dinornithiformes): a new morphological analysis and moa diagnoses revised, New Zealand Journal of Zoology, 39:2, 87-153, DOI: https://doi.org/10.1080/03014223.2012.665060
  7. ^ Bunce, M.; Worthy, T. H.; Phillips, M. J.; Holdaway, R. N.; Willerslev, E.; Haile, J.; Shapiro, B.; Scofield, R. P.; Drummond, A.; Kamp, P. J. J.; Cooper, A. (2009). «The evolutionary history of the extinct ratite moa and New Zealand Neogene paleogeography» (PDF). Proceedings of the National Academy of Sciences. 106 (49): 20646–20651. Bibcode:2009PNAS..10620646B. PMC 2791642 Åpent tilgjengelig. PMID 19923428. doi:10.1073/pnas.0906660106. 

Eksterne lenker

Autoritetsdata