Denne artikkelen vil ta for seg emnet Organisasjonen av alliansefrie nasjoner i dybden, utforske dens forskjellige fasetter og avdekke viktigheten i den nåværende konteksten. Organisasjonen av alliansefrie nasjoner har vært gjenstand for interesse og debatt i lang tid, på grunn av dens innvirkning på ulike områder av dagliglivet. I løpet av årene har Organisasjonen av alliansefrie nasjoner utløst en rekke refleksjoner og analyser, som viser dens relevans og innflytelse i dagens samfunn. Gjennom denne artikkelen vil vi søke å belyse Organisasjonen av alliansefrie nasjoner, og gi en omfattende og detaljert visjon som lar leseren forstå omfanget og betydningen i dagens verden.
Organisasjonen av alliansefrie nasjoner (engelsk Non-Aligned Movement, NAM) er en internasjonal organisasjon av over 100 stater som anser seg nøytrale overfor de store maktblokkene. Uttrykket «alliansefrie nasjoner» ble først brukt av Nehru i en tale i Colombo i 1954, og et første uformelt møte ble holdt i Bandung i Indonesia i 1955. Organisasjonen ble imidlertid ikke offisielt stiftet før i september 1961.
Organisasjonens formål som nedfelt i Havanna-deklarasjonen av 1979 er å sikre «alliansefrie lands nasjonale uavhengighet, suverenitet, territorielle integritet og sikkerhet i deres kamp mot imperialisme, kolonialisme, nykolonialisme, apartheid, rasisme, zionisme og alle former for utenlandsk aggresjon, okkupasjon, dominans, innblanding eller hegemoni, og mot stormakts- og blokkpolitikk». NAM fokuserer bl.a. på kampen for nasjonal uavhengighet, utryddelse av fattigdom, og økonomisk utvikling. Medlemslandene i organisasjonen representerer 55 % av jordens befolkning og nærmere to tredjedeler av FNs medlemmer.
Viktige medlemmer har inkludert India, Egypt, Sør-Afrika, Malaysia, Jugoslavia, og for en tid Folkerepublikken Kina. Brasil har aldri vært medlem, men deler mange av organisasjonens mål og sender observatører til dens møter.
NAM var opprinnelig ment å være en like tett allianse som NATO og Warszawapakten, men samarbeidet har vært begrenset, og mange medlemmer har valgt side til fordel for en av stormaktene; Cuba ble f.eks. tett knyttet til Sovjetunionen. Da Sovjetunionen invaderte Afghanistan i 1979 var medlemmene i NAM splittet i synet på invasjonen.
Organisasjonen av alliansefrie nasjoner har hatt problemer med å finne en relevant rolle etter den kalde krigens avslutning. Jugoslavias etterfølgerstater har vist liten interesse for NAM, og i 2004 forlot Malta og Kypros organisasjonen da de ble EU-medlemmer.