Ord

Et ord er en språklig enhet som oppfattes å ha en egenbetydning, og som i tale skilles fra omgivelsene ved at det har selvstendig trykk. I skrift skilles ord ofte med mellomrom.

Begrepet ord kan, i tillegg til betydningen «enkeltord», også brukes om hele uttrykk og tekster.

Den indoeuropæiske grunnformen av «ord» er vrdho. Siden dh kan forvandles til b, er det sannsynlig at det latinske verbum stammer herfra. Verbum betyr «ord», som i uttrykket «verbal fremstilling».^[1]

Ordbøker kategoriserer et språks leksikon (dvs. dets ordforråd) i lemmata. Disse kan tas som en indikasjon på hva som utgjør et «ord» i oppfatningen til brukerne av dette språket.

Leonard Bloomfield introduserte begrepet «minimale frie former» i 1926. Ord blir tenkt på som den minste meningsfulle enhet av tale som kan stå av seg selv. Dette korrelerer fonemer (enheter av lyd) til leksemer (enheter av betydning). Men noen skrevne ord er ikke minimale frie former, da de ikke er meningsbærende om de står alene (for eksempel the og of i engelsk).^{[trenger referanse]}

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Innen den minimalistiske skolen^[klargjør] av teoretisk syntaks, ses ord (også kalt «leksikalske elementer» i litteraturen) som «bunter» av språklige funksjoner som er forent i en struktur med form og mening. For eksempel har ordet «bjørner» semantiske egenskaper (det betegner virkelige objekter, bjørner), kategorifunksjoner (det er et substantiv), tallfunksjon (det er flertall, og må samsvare med pronomen og demonstrativer i sitt domene), fonologiske funksjoner (det blir uttalt en bestemt måte).

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Et ord som ikke kan deles i mindre deler med egen betydning, for eksempel «mann», kalles rotord. En kombinasjon av to eller flere rotord, for eksempel «sjømann», kalles en sammensetning. Når en rot kombineres med et element som i seg selv ikke er et eget ord (et «affiks»), for eksempel «mannlig», dannes en avledning. Affikser som står foran roten, kalles prefiks. Affikser som står etter roten, kalles suffiks.

En spesiell type suffiks er bøyningsendelsene. En ordform uten bøyningsendelser, men med avledningsaffiks, kalles ordets stamme. Når et avledningsaffiks settes til et ord, dannes en ny stamme; når en bøyningsendelse settes til, er stammen fortsatt den samme. Noen ord bøyes ved at endelsen legges til ulike stammer: «gammel – eld-re – eld-st». Dette kalles suppletivbøying.

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Det er vanlig å dele ordene i et språk i leksikalske ord, grammatiske ord og pro-ord. Leksikalske ord refererer til forhold utenfor kommunikasjonssituasjonen, for eksempel «mann», «kjøre». Pro-ord refererer til forhold i kommunikasjonen, for eksempel «dette», «der», «nå». Grammatiske ord får sin betydning kun i forhold til andre ord i teksten, for eksempel «som», «og». Pro-ord og grammatiske ord skiftes sjelden ut i et språk; de utgjør lukkede klasser. De leksikalske ordene er en åpen klasse, der ord går ut av bruk, nye ord importeres eller eksisterende ord danner nye sammensetninger.

• Affiks – ordledd som er føyd til en ordstamme eller -rot
• Infiks – innskudd i stammen i et verb
• Prefiks – forstaving eller forledd i et ord
• Suffiks – etterledd til et ord

Ordene i et språk grupperes videre i et antall ordklasser etter form eller funksjon.

• Substantiv – navn på noe eller noen
• Adjektiv – beskriver substantiv
• Pronomen – settes i stedet for et substantiv
• Determinativ – bestemmer substantivet nærmere
• Verb – navn på en handling
• Adverb – beskriver verb
• Preposisjon – forteller hvor verbet eller substantivet befinner seg i forhold til et annet i tid eller rom
• Konjunksjon – binder sammen to ord eller setninger
• Subjunksjon – innleder bisetninger
• Interjeksjon - Spesielle ord som gir et bilde av lyder som ikke kan skrives, følelser eller enighet/uenighet

I tillegg kommer betegnelsene

• Artikkel (ordklasse)
• Tallord
• Infinitivsmerke

Mangler referanser: Dette avsnittet trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Hjelp gjerne til med å forbedre dette avsnittet, ved å legge til pålitelige kilder (en). Materiale uten kilder kan bli fjernet.

Det er en mengde begreper i språkvitenskapene og ellers for forskjellige slags ord. Listen viser noen fagbetegnelser fra forskjellige felt som beskriver ordets form eller funksjon.

• Akronym – ord bygd opp av forbokstavene i flere ord
• Anagram – ord som er satt sammen av bokstavene fra et annet ord
• Antonym – ord som har motsatt betydning av et annet ord
• Arveord – ord nedarvet fra de eldste tider
• Degenererte varemerker eller deproprialiserte navn – varenavn som er blitt allmennord
• Demonym – innbyggernavn
• Diminutiv – forminskelsesord
• Ekkoord – ord der samme ledd gjentas, for eksempel «namnam»
• Eponym – personnavn som er blitt fellesnavn for en gjenstand
• Eufemisme – forskjønnende omskriving
• Frase – uttrykksmåte eller vending
• Fremmedord – ord som er lånt fra et annet språk og føles fremmed
• Glose – ord fra fremmed språk
• Heiti – poetisk omskrivning fra nordisk middelalder
• Homofon – ord som uttales likt, men skrives forskjellig
• Homonym eller homograf – ord som uttales eller skrives likt, men har ulik betydning
• Hyperonym – overbegrep (for eksempel «fisk» i forhold til «makrell»)
• Hyponym – ord for noe som tilhører en finere inndeling av et overbegrep (for eksempel «makrell» i forhold til «fisk»)
• Idiom – fast uttrykk som er særegent for et bestemt språk
• Initialord – ord sammensatt av forbokstaver
• Katakrese – en «død» metafor, det vil si en vanlig sammenlikning
• Korruptel – forvansket ord eller tekststed
• Kenning – fast omskrivning i nordisk middelalder
• Leksem eller lemma – alle bøyingsformene av et ord
• Lånord – ord lånt fra et annet språk og som ikke føles fremmed
• Metafor – ord eller uttrykk med overført betydning
• Monoptoton – ord med samme form for alle kasus
• Navn – ord knyttet til en bestemt ting, person eller sted
• Neologisme – nyord i et språk
• Onomatopoetikon – lydord
• Palindrom – ord eller uttrykk som staves likt forlengs og baklengs
• Paronym – ord som er avledet av eller beslektet med et annet ord
• Perifrase – omskrivning
• Pleonasme – unødvendig tilleggsord
• Parisyllab – ord som har like mange stavelser som et annet ord
• Psevdonym – fiktivt navn
• Synonym – ord med lik betydning som et annet
• Teleskopord – ord som er en sammentrekning av flere ord
• Term
• Terminologi – fagord eller -uttrykk
• Vokabel – ord eller uttrykk

Ord inngår dessuten i mange egennavn på organisasjoner og annet, Eksempler er Fritt Ord, de kristne Livets Ord, Levende Ord, Ordet og Israel, Ordets liturgi, tidsskriftet Ordet, Ord & Bilde, Svevende ord bibelsenter, Ordknappen, De skjulte ord og bandet Gode Ord Dør Sist.

• Begrep – avgrenset forestilling eller idé
• Etymologi – ordhistorie
• Grammatikk
• Ordbok
• Særskriving
• Ordklasser
• Ordspill
• Retorikk – talekunst
• Semantikk
• Språk
• Tekst
• Trope (litteratur)
• Trope (retorikk)

• Slå opp «ord» i norske ordbøker: Søk etter ord i Bokmålsordboka og Nynorskordboka eller i Det Norske Akademis ordbok  
• Norsk tekstarkiv Arkivert 14. oktober 2006 hos Wayback Machine. – Lister og statistikk over ord