Maximilian II Emanuel av Bayern
I denne artikkelen skal vi ta opp temaet Maximilian II Emanuel av Bayern, som har vakt stor interesse i dagens samfunn. Maximilian II Emanuel av Bayern er en sak som har skapt debatter og diskusjoner på ulike områder, enten det er på det politiske, sosiale, kulturelle eller vitenskapelige området. Det er bred interesse for å lære mer om Maximilian II Emanuel av Bayern og forstå dens implikasjoner i vår daglige virkelighet. Av denne grunn foreslår vi i denne artikkelen å analysere de ulike aspektene og perspektivene rundt Maximilian II Emanuel av Bayern, med sikte på å gi en omfattende og berikende visjon om dette emnet. På denne måten vil vi utforske ulike meninger og posisjoner som vil tillate oss å ha et bredere og berikende panorama om Maximilian II Emanuel av Bayern.
| Maximilian II Emanuel av Bayern | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Maximilian II. Maria Emanuel Kajetan von Bayern 11. juli 1662[1][2][3][4]  München | ||
| Død | 26. feb. 1726[1][2][3][4] (63 år) München | ||
| Beskjeftigelse | Kunstsamler, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Maria Antonia av Østerrike (1685–)[5] Teresa Kunegunda Sobieska (1695–)[5] | ||
| Partner(e) | Agnes Le Louchier | ||
| Far | Ferdinand Maria[6] | ||
| Mor | Henrietta Adelaide av Savoia[6] | ||
| Søsken | Joseph Clemens av Bayern Victoria av Bayern Violante Beatrix av Bayern | ||
| Barn | 13 oppføringer
Karl VII av Det tysk-romerske rike[7]
Joseph Ferdinand von Bayern[8] Clemens August av Bayern Johann Theodor von Bayern Ferdinand Maria Innozenz von Bayern[6][8] Maria Anna von Bayern[8] Philipp Moritz von Bayern[8] Emmanuel-François-Joseph de Bavière Leopold Ferdinand Kurprinz von Bayern[8] Anton Kurprinz von Bayern[8] Wilhelm Prinz von Bayern[8] Alois Johann Adolf Prinz von Bayern[8] Maximilian Emanuel Thomas Prinz von Bayern[8] | ||
| Nasjonalitet | Kurfyrstedømmet Bayern | ||
| Gravlagt | Theatinerkirche[2] | ||
| Utmerkelser | Ridder av Det gyldne skinns orden | ||
| Signatur | |||
.PNG) | |||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Maximilian II (født 11. juli 1662 i München, død 26. februar 1726 samme sted), også kjent som Max Emanuel eller Maximilian Emanuel, var en Wittelsbach-hersker av Bayern og kurfyrste i Det tysk-romerske rike. Han var også den siste guvernøren i De spanske Nederlandene og hertug av Luxembourg. Han var en dyktig soldat og ambisjonene hans førte han i konflikter som begrenset de ultimate dynastiske målene hans.
Liv og virke
Bakgrunn
Han ble født i München med Ferdinand Maria av Bayern og Henriette Adelaide av Savoie (d. 1676) som foreldre. Besteforeldrene på morssiden var Victor Amadeus I av Savoie og Christine Marie av Frankrike. Christine Marie var den andre datteren til Henrik IV av Frankrike og hans andre kone.
Militær
Maximilian Emanuel etterfulgte faren sin som kyrfyrst i 1679. Han deltok i 1683 i den store tyrkiske krig utenfor Wien, utmerket seg de følgende årene ved Gran, Buda, Mohács og Beograd, og ble i 1690 den keiserlige general ved Rhinen og kjempet hver etterfølgende sommer helt til freden i Rijswijk (1697) ved Rhinen, i Italia eller i De spanske Nederlandene, hvor han var guvernør fra 1691.[trenger referanse] I 1698 ble sønnen hans med Maria Antonia av Østerrike, kurfyrsten Joseph Ferdinand, gjennom testamente innsatt som arvtaker av hele det spanske monarkiet, men den unge prinsen døde den 6. februar 1699, og dermed sluttet de strålende utsiktene for familien.[trenger referanse] I mellomtiden hadde Maximilian Emanuel i 1694 giftet seg med datter til polske kongen Johan III Sobieski, Theresa Kunigunda.
Da den spanske arvefølgekrigen brøt ut (1701), sto han ved siden av broren sin, kurfyrste Joseph Clement av Köln i Frankrike, istedenfor keiseren, lokket av løfter om kongelig aktelse, og om mulig kanskje få overta keiserkronen etter Leopold I døde.[trenger referanse] I løpet av krigen kommanderte han med stor heder, men ble så i 1704 som følge av den fransk-bayerske nederlaget på ved Höchstadt forvist fra landet sitt, og fra 1706 sammen med broren sin erklært lovløs av den nye keiseren, Josef I.[trenger referanse] Først ved freden i Baden (1714) ble dette opphevet, og Maximilian Emanuel returnerte til Bayern i 1715. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn fra sitt andre ekteskap, Karl Albert.
Referanser
- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Maximilian II Emanuel, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Maximilian-II-Emanuel, besøkt 9. oktober 2017
- ^ a b c Find a Grave, besøkt 30. juli 2024
- ^ a b FINA Wiki, FINA Wiki ID 1767, besøkt 3. desember 2020
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Maximilian (Maximilian (Max) II. Emanuel), Brockhaus Online-Enzyklopädie-id maximilian-maximilian-max-ii-emanuel, besøkt 9. oktober 2017
- ^ a b The Peerage person ID p10307.htm#i103068, besøkt 7. august 2020
- ^ a b c Genealogics
- ^ Union List of Artist Names, ULAN 500231003, utgitt 14. april 2016, besøkt 22. mai 2021
- ^ a b c d e f g h i The Peerage
Litteratur
- Johannes Arndt: Max Emanuel, Kurfürst von Bayern – oder Graf von Wittelsbach? Exil und Ächtung eines Barockfürsten in der bayerischen Historiographie. In: Martin Wrede, Horst Carl (Hrsg.): Zwischen Schande und Ehre. Erinnerungsbrüche und die Kontinuität des Hauses. Legitimationsmuster und Traditionsverständnis des frühneuzeitlichen Adels in Umbruch und Krise (= Veröffentlichungen des Instituts für Europäische Geschichte Mainz, Abt. Universalgeschichte. Beiheft 73). Mainz 2007, ISBN 978-3-525-10085-1, S. 65–80.
- Reginald De Schryver: Max II. Emanuel von Bayern und das spanische Erbe. Die europäischen Ambitionen des Hauses Wittelsbach 1665–1715. Mainz 1996, ISBN 3-8053-1621-6.
- Hubert Glaser (Hrsg.): Kurfürst Max Emanuel. Bd. 1: Zur Geschichte und Kunstgeschichte der Max-Emanuel-Zeit. München 1976, ISBN 3-7774-2790-X; Bd. 2: Katalog der Ausstellung im Alten und Neuen Schloss Schleissheiml. München 1976, ISBN 3-7774-2800-0.
- Winfried Gold: Das Zeitalter Max Emanuels und die Türkenkriege in Europa 1683–1687. 2. Auflage. München 1990, ISBN 3-88091-240-8.
- (de) Karl Theodor von Heigel: «Maximilian II. Emanuel». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 21, Duncker & Humblot, Leipzig 1885, s. 22–27.
- Norbert Hierl-Deronco: Das Oktogon des Max Emanuel. Acht Bemerkungen über seine Zeit. Krailling 1976, ISBN 3-929884-06-2.
- Norbert Hierl-Deronco: Es ist eine Lust zu bauen. Von Bauherren, Bauleuten und vom Bauen in Kurbayern-Franken-Rheinland. Krailling 2001, ISBN 3-929884-08-9.
- (de) Ludwig Hüttl: «Maximilian II. Emanuel.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 16, Duncker & Humblot, Berlin 1990, ISBN 3-428-00197-4, s. 480–485 (digitalisering).
- Marcus Junkelmann: Kurfürst Max Emanuel von Bayern als Feldherr. Herbert Utz, München 2000, ISBN 3-89675-731-8.
- Marcus Junkelmann: Max Emanuel. Der "blaue König". Verlag Friedrich Pustet, Regensburg 2018, ISBN 978-3-7917-6144-2.
- Albrecht Vorherr (Hg.): François de Cuvilliés: Rokoko-Designer am Münchner Hof. München 2018, ISBN 978-3-96233-022-4.
- Manfred Weitlauff: Die Reichskirchenpolitik des Hauses Bayern unter Kurfürst Max Emanuel (1679–1726). Vom Regierungsantritt Max Emanuels bis zum Beginn des Spanischen Erbfolgekrieges (1679–1701). St. Ottilien 1985, ISBN 3-88096-124-7.
- Hans-Joachim Böttcher: Die Türkenkriege im Spiegel sächsischer Biographien, Gabriele Schäfer Verlag Herne 2019, ISBN 978-3-944487-63-2, S. 145–157 u. a.