De spanske Nederlandene
I denne artikkelen vil vi ta opp temaet De spanske Nederlandene fra ulike perspektiver og tilnærminger, med sikte på å gi en fullstendig og detaljert visjon av dette temaet som er så relevant i dag. Vi vil analysere dens innvirkning på ulike områder, dens utvikling over tid og utfordringene den utgjør i dagens samfunn. I tillegg vil vi undersøke de ulike meningene og standpunktene i saken, samt mulige løsninger og alternativer som er foreslått for å løse dette problemet. Med denne uttømmende analysen tar vi sikte på å tilby leserne våre en bred og berikende oversikt som lar dem bedre forstå viktigheten og kompleksiteten til De spanske Nederlandene.
De spanske Nederlandene er navnet sørlige Nederlandene fikk da nord og syd formelt ble adskilt i 1581, og beholdt frem til freden i Utrecht i 1713. Etter dette ble Nederlandene overført til habsburgerne i Østerrike og landets navn ble endret til De østerrikske Nederlandene.[1] Denne adskillelsen ble de facto forårsaket av Antwerpens fall i 1585 og andre militært vellykkede aksjoner av guvernøren Alessandro Farnese under åttiårskrigen.
Denne delen av landet omfattet hovedsakelig den katolske og fransk-språklige sørlige delen av Nederlandene, det som i dag omtrent tilsvarer deler av Belgia. I motsetning til de provinsene som ble selvstendige i Åttiårskrigen fortsatte disse provinsene å være under spansk overhøyhet. De spanske Nederlandene var et forholdsvis selvstendig rike, fordi Filip II av Spania mente at hans direkte arving Filip III ikke hadde det nødvendige talentet for å regjere. Filip II overlot Nederlandene heller til Albrecht av Østerrike og hans kone Isabella av Spania. Disse døde uten å etterlate seg arvinger, og dermed kom Nederlandene igjen under spansk styre.
Da den spanske grenen av huset Habsburg døde ut, ble Spanias trone overtatt av en monark fra huset Bourbon og de sydlige Nederlandene ble overført til den østerrikske grenen av huset Habsburg. Dette skjedde fordi båndet mellom Nederlandene og Spania formelt sett var knyttet via en personalunion.
Referanser
- ^ Kurt Ågren (1985). Et nytt Europa: 1500-1750. Oslo: Aschehoug. s. 144. ISBN 8252520189.