Johan Nordahl Brun

Johan Nordahl Brun
Johan Nordahl Brun på et maleri i Domkirken i Bergen
Født		21. mars 1745[1][2][3][4] Trondheim
Død		26. juli 1816[5] (71 år) Bergen
Beskjeftigelse		Prest, skribent, lyriker, dramatiker, politiker
Embete		Prest, biskop og dikter Sogneprest i Bergen
Utdannet ved		Trondheim katedralskole
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab Norske Selskab
Utmerkelser		Kommandør av Nordstjerneordenen Kommandør av Dannebrogordenen
Kjent for		Norges Skaal Jesus lever, graven brast Ånd over ånder, kom ned fra det høye Udsigter fra Ulrikken
Viktige verk		«Norges Skaal» («For Norge, Kiempers Fødeland») «Udsigter fra Ulrikken» «Jesus lever, graven brast» «Ånd over ånder, kom ned fra det høye»
Johan Nordahl Brun på Commons

Johan Nordahl Brun (1745–1816) var en norsk luthersk prest, biskop og dikter.

I studietiden i København var han en av hovedpersonene i Det Norske Selskab. Han arbeidet som prest fra 1774 og i 1803 ble han biskop i Bergen.

Brun var en av de viktigste norske salmedikterne i sin samtid. Han skrev flere kjente salmer og sanger, blant annet påskesalmen «Jesus lever, graven brast», «Norges Skaal» («For Norge, Kiempers Fødeland») og «Udsigter fra Ulrikken», som regnes som Bergens bysang.

Hans far var Svend Busch Brun, som var født på Røros. Han var en tid kjøpmann i Trondheim, før han slo seg ned som bonde på gården Høyem på Byneset, siden på Lilleuglen i Klæbu. Svends far var organist og handelsmann Johannes Brun (død 1719 på Røros), og moren Anna Margaretha Busch (1676–1723) var datter av auksjonsdirektør Sven Busch i Trondheim. Familien Busch kom fra Sønderjylland til Trondheim på 1600-tallet.^[6][7]

Johan Nordahl Bruns mor het Mette Catharine Nordahl, som var farens kusine.^[8] Moren var datter av «løytnant-vaktmester» Jon (eller Johan) Nordahl, som var bondesønn fra Norddal på Sunnmøre.^[8] Jon Nordahl var ifølge ættebok for Norddal født i 1657 som Jon (Johan) Kuntsson Linge (etter gården Linge),^[9] men da han reiste ut, tok han etternavnet Nordahl etter prestegjeldet han kom fra.^[10] Sammen med Anna Catharina Svendsdatter Busch (1694-1776) fikk Jon Nordahl datteren Mette Catharina (1721–1791), de hadde da et lite selveierbruk under gården Lingås like ved Linge. Anna Catharina Busch var halvsøster av Anna Margaretha Busch.^[6] Morfaren Jon Nordahl var offiser ved hæren i Trondheim fra 1713 til 1742, og var i 1745 fadder ved Johan Nordahl Bruns dåp.^[8]

Ættebok for Norddal beskriver Bruns mor slik (uten kilde): «Mette Catharina har vel ogsaa hat litt av utfærdslysten i sig, siden hun ikke kunde slaa sig til ro i de smaa forhold hjemme. Men hvad vi ellers vet om hende, vidner om en stille, arbeidsom, religiøst anlagt kvinne.»^[11] Mette Catharina giftet seg i 1744 med søskenbarnet Svend Busch Brun.^[7] Ifølge ætteboken var hennes to eldre brødre Johan og Svend faddere for Johan Nordahl Brun.^[11] Bull oppgir madam Busch, Charlotte Amalie Chrantz, løytnant Johan Nordahl, Svend Nordahl og Svend Brun som faddere.^[6]

Bruns fødested på Byneset lå like ved det gamle Husaby som en gang var Einar Tambarskjelves setegård.^[12] Han var svakelig som spedbarn, og to år gammel før han lærte å gå. Da han var tre år gammel, solgte faren gården og flyttet til Lille Ugla i Klæbu. Gutten fikk all undervisning hjemme og deltok i all slags arbeid på gården.^[6]

Brun besøkte Norddal prestegjeld i 1799 og skrev da i visitasprotokollen:^[13]

«Mig tjente lignelsen om de fem kloke jomfruer til utgangspunkt. Emne den kristne forutseenhet, rosverdigere jo betimeligere den viser sig, og jo senere desto mere nødvendig. De unge om første artikkel og især om det guddommelig forsyn. Hvilket gav leilighet til å nevne mitt navn Nordahl og Johan Nordahl, hvis dattersønn jeg er; han var nemlig født her, i trange kår, og reiste ut som ganske ung. Dengang var det langt over utvandrernes forventning at hans barnebarn et hundreår og mere enn det efter skulde vende tilbake hit for å visitere kirken i biskopens sted, og jeg priste det guddommelig forsyn sigende med David: Hvo er jeg, Herre? og hva der mitt huus, at du haver ført mid hidindtil?»

Brun var først bestemt til å bli bonde, men da han heller ville bli offiser, ble han tolv år gammel innskrevet som underoffiser i Nordenfjeldske Skiløperkorps. Han var stor og sterk, og god idrettsmann og foreldrene ønsket han skulle bli militær som morfaren. Etter tilskyndelse av presten Daniel Busch, foreldrenes fetter, besluttet foreldrene snart å la ham studere, og han ble deretter undervist i Trondheim noen år av sin halvbror, daværende cand.theol. Johannes Brun, senere sogneprest til Fjellberg. Etter et par år i Trondheim fortsatte Johannes Brun undervisningen i Klæbu med bare halvbroren som elev. Deretter ble han i 1760 elev ved Katedralskolen i Trondheim der Gerhard Schøning var rektor. Sammen med Johan Ernst Gunnerus og Peter Frederik Suhm hadde Schøning samme år stiftet Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Opptaksprøven viste at Brun var moden nok til å begynne på et høyere klassetrinn enn normalt. Sommeren 1763 reiste han sammen med syv andre kandidater fra katedralskolen til Universitetet i København.^[6]

Av halvbroren ble han innsatt i Trondheim latinskoles mesterlektie (klassen som ble undervist av hovedlærer^[14]). Etter tre år ble han så i 1763 dimittert av rektor Schøning til Københavns universitet.

Brun valgte å studere teologi, men hadde ikke økonomi til et lengre studium. Den gang la kandidatene opp til en bestemt karakter ved embetseksamen i København, og Brun valgte en av de laveste.^[15] I 1764 tok han ex.phil. med haud, hvorpå han bega seg til Trondheim og var huslærer hos kammerråd Meincke inntil 1767, da han vendte tilbake til København. Her tok han i oktober samme år teologisk embetseksamen med karakteren non contemnendus (laveste ståkarakter), og førte dimisspreken («prekenprøve»^[16]) 31. oktober med karakteren haud.

• Han ble gift 2. september 1773 med Ingeborg Lind (1746–1827), og hadde 8 barn.
  • Mette Brun (1774-1844) gift med Jens Rolfsen, eidsvollsmann og forretningsmann^[8][17]
    • Rasmus Rolfsen (1803-1867) gift med sin kusine Jannicke Brun (1809-1893)^[8]
      • Nordahl Rolfsen^[18]
        • Alf Rolfsen^[18]
      • Ingeborg Rolfsen gift med James Grieg, hanskefabrikant^[19]
        • Peter Lexau Grieg^[19][20]
          • Nordahl Grieg, forfatter
          • Harald Grieg, forlagsdirektør
          • Johanne Grieg Cederblad, forfatter^[21]
          • Ingeborg Rolfsen Grieg^[21] (1899-1944), forfatter under pseudonymet Sissel Aas^[22][23]
  • Christen Brun (1778-1847), stiftstprost gift med Anna Elisabeth Suhling (1778-1860), 13 barn^[8]
    • Jannicke Brun (1809-1893) gift med sin fetter Rasmus Rolfsen (1803-1867)^[8]
    • Jacob Bentzon Brun (1807-1889), bakermester^[24]
      • Søren Martens Brun, militær^[25]
        • Viggo Brun (1885-1978), professor i matematikk^[24][25]
    • Sven Brun (1812-1904), prest^[26]
      • Christen Brun (1846-1917), biskop^[27]
    • Johan Lyder Brun (1802-1865) prost^[8] gift med Karen Claudine Pavels (1802-1874; datter av Claus Pavels)^[8]
      • Christen Brun (1828-1905),^[8][28] kunstmaler og konsvervator
      • Johan Nordahl Brun (1839-1909), sogneprest^[8]
        • Johan Lyder Brun (1870-1950)^[29][8] professor i teologi

Blant etterkommerne er blant andre lesebokforfatteren Nordahl Rolfsen,^[8] maleren Alf Rolfsen, forfatteren Nordahl Grieg, høyesterettsadvokat Wilhelm Münter Rolfsen, forleggeren Else Lill Bjønnes og motstandsmennene og brødrene Didrik («Dixe») Cappelen og Hans («Hasse») Cappelen. Skuespilleren Rolf Berntzen var Nordahl Bruns tipptippoldebarn og fikk sammen med sin kone bosette seg i den tidligere bispeboligen som da ble flyttet til Gamle Bergen, samme huset som Nordahl Brun hadde bodd i som biskop.^[30]

Han vendte igjen tilbake til Trondheim, hvor han tilbragte tre år med å undervise og preke. I 1769 ble han medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og fremtrådte året etter for første gang offentlig som dikter. Blant hans første arbeider var et lykkønskningsdikt til biskop Johan Ernst Gunnerus.

Dette diktet til biskopens hjemkomst fra en reise i Nord-Norge, «Naturens Navnedag»,^[31] gjorde slikt inntrykk på biskopen at Brun ble ansatt som sekretær i vitenskapsselskapet i 1770. Da Gunnerus i 1771 ble kalt til København av Struensee for å reformere universitetssystemet, ble Brun antatt som hans amanuensis/sekretær og fulgte med til hovedstaden,^[15] hvor han bare en kort tid beholdt posten.

I København hadde Struensee nettopp innført trykkefrihet i Danmark-Norge. Interessen for dramatikk var stor i samtiden, og Niels Krog Bredal, blant stifterne av vitenskapsselskapet i 1770, sa fra seg posten sin som borgermester i Trondhjem og dro til København med sitt syngespill, Tronfølgen i Sidon, som ble en publikumssuksess, men fikk så dårlige anmeldelser at det utartet til teaterslagsmål. Bredal utlovet belønning for den som kunne skrive den første danske «Original-Tragedie», og denne vant Brun med sørgespillet Zarine, mens Claus Fasting ble nr 2 med Hermione. Begge er skrevet over samme lest som Voltaires og Racines tragedier og uten litterær interesse, men etterpå tok han fatt på sørgespillet Einar Thambeskjælver med undertittelen Et Sørgespil i Fem Optog til Brug for den Kongelige Danske Skueplads, skrevet i aleksandrinere og utgitt i 1772. Kort etter, 29. oktober 1772, ble han utnevnt til residerende kapellan ved Byneset kirke, og innviet 12. februar 1773.^[15]

Brun var den første som viste at sagaene i dramatisert form kunne gi nordmenn følelsen av en nasjonal identitet. Motivet var krigerkongen Harald Hardråde i kontrast til den fredsæle Einar Tambarskjelve. I stykket protesterer Einar mot Hardrådes planer om å angripe Danmark, for folket trenger fred nå. Einars sønn Eindride venter utenfor, men både far og sønn blir hogd ned, og kongen og hans hird slipper unna. Trykkefriheten var inndratt etter Struensees fall, så politisk var det umulig å fremstille kongen som svikefull. I stedet oppfant Brun en hirdmann, Arne, som skaper splid og står bak mordene på far og sønn, da Hardråde ønsker forsoning med Tambarskjelve. Brun var mer opptatt av kvinnene enn Snorre var, og skildrer Hardrådes dronning Ellisiv, Bergljot som er Tambarskjelves kone og Håkon jarls datter, samt Hardrådes egen brordatter Sigrid som var nygift med Eindride. Norske lesere var begeistret, men det fantes ikke noe profesjonelt norsk teater som kunne sette stykket opp. I 1792 ble det fremført av en amatørgruppe i Bergen, og vakte en begeistring som førte til opprettelsen av Det dramatiske Selskab, som i sin tur førte til at Den Nationale Scene ble reist. Men i danske øyne var ikke stykket stuerent, i en tid da man merket presset fra en økende patriotisme blant nordmenn i København. I en pamflett fra 1773 forsvarte Brun sitt sørgespill med at kongetroskap og fedrelandskjærlighet lar seg forene; men anonymt skrev han drikkevisen For Norge, Kiempers Fødeland.^[15]

I København var Brun en av frontfigurene ved stiftelsen av Det Norske Selskab 30. april 1774.

14. april 1774 ble han sogneprest i Korskirken i Bergen, 1793 stiftsprost i Bergen og prost i Nordhordland. 18. februar 1803 fikk han tittel og rang som biskop, og ved Ole Irgens' død ble han virkelig biskop over Bergens stift 6. januar 1804. Han ble ordinert i København 10. mai samme år.

28. januar 1810 ble Brun ridder av Dannebrog, 28. januar 1812 kommandør av samme orden, 28. januar 1813 Dannebrogsmann, 7. januar 1815 medlem av Nordstjerneordenen og 27. juli 1816 kommandør av samme orden.

Da Stortinget stemte over unionsspørsmålet 20. oktober 1814, stemte bare fem imot union, og dermed for fortsatt krig mot Sverige. Fire av disse var utsendinger fra Bergen, deriblant stortingspresidenten selv, Wilhelm Frimann Koren Christie, som godt visste at Sverige hadde sendt den norske hæren på flukt i løpet av få uker, og hadde Europas stormakter i ryggen. Motstanden mot union var sterkest hos trøndere, bergensere og andre vestlendinger, og Peter Motzfeldt undret seg i dagboken sin over den oppgitte stemningen og liten motstandsvilje han merket i Chritiania.^[32]

I Bergen hadde en jublende folkemengde valgt sine stortingsmenn for en fortsatt selvstendighetskamp anført av Brun, så utsendingene ble også pålagt bundet mandat. Først i Christiania fikk utsendingene fra Bergen vite at Christian Fredrik i hemmelighet hadde underskrevet et løfte om å forlate Norge uansett hva Stortinget besluttet. Christie sendte et ilbrev til Bergen, om han og de andre kunne bli løst fra sin ed. Brevet ble lest høyt for velgerne, men 13. oktober erklærte de like fullt, med Brun i spissen, at de ikke ville bli «til spott og menedere for Gud», og beordret utsendingene til å stå ved sitt nei. En deputasjon av bergensere oppsøkte likevel Brun og tilbød ham «Norges krone» og det takket han nei til. Kong Karl Johan visste at Brun var en ledende motstander av unionen og planla å avsette Brun som biskop og sette inn prosten Houndt i stedet (dette ble ikke noe av). Brun ble Karl Johans lydige og opplevde til gjengjeld å bli overøst med svenske ordener.^[32][33][34]

Brun døde i 1816, 71 år gammel. Bruns sykeleie er omtalt i Torstein Bertelsens om legen Wilhelm Johannes Schwindt (1766-1826).^[35]

Da Brun døde 71 år gammel, etterlot han seg et berømt navn som dikter, taler og prest. Kong Carl Johan lot på egen bekostning reise et marmormonument over hans grav. Brun var en av de viktigste norske salmediktere på den tiden og skrev bl.a. Norges første (uoffisielle) nasjonalsang, «Norges Skaal» («For Norge, Kiempers Fødeland»), og «Udsigter fra Ulrikken», som er blitt Bergens bysang.

Brun ville gjerne «berige vort Sprog» - dvs. det danske fellesspråket, men ispedd ord av norsk opphav. Han nevner spesielt ordene «gubbe» og «granne», «Graabein» for «ulv» og adjektivet ræd (= redd). Brun benyttet også særnorske ord som «fjære» for «vannkant», «never» i stedet for «bark», «tomt» for «grunnstykke» og årstiden «vår» i stedet for dansk «forår».^[36]

• «Jesus lever, graven brast» er hans mest kjente salme, en påskesalme
• «Ånd over ånder, kom ned fra det høye», pinsesalme

• Nordahl Grieg (eg. Johan Nordahl Brun Grieg) var en etterkommer av biskopen, og oppkalt etter ham.
• Flere i Rolfsen (slekt) er etterkommere, bl.a. skolemannen Nordahl Rolfsen (eg. Johan Nordahl Brun Rolfsen)
• Datterdatteren Ingeborg Erichsen (død 1880) var gift med biskop Jacob von der Lippe (død 1878).
• En gate i Bergen heter Nordahl Bruns gate.
• En gate i Oslo er oppkalt etter ham; Nordahl Bruns gate.
• En vei i Trondheim er oppkalt etter ham; Nordahl Bruns veg.
• En gate i Drammen er oppkalt etter ham: Nordahl Bruns gate.
• Hovedpersonen i Johan Falkbergets romansyklus Christianus Sextus baserer seg på Nordahl Bruns onkel, Mathias Volquarts Brun.
• Den danske kunstneren Jens Ferdinand Willumsen står bak bronseskulpturen av Nordahl Brun som er blant de 14 oppstilte skulpturene av danske kirkefedre som står i gatehøyde rundt Marmorkirken i København.

• Einer Tambeskielver, 1772
• Zarine, 1772
• Toldbetienten,1783
• Væveriet , 1783
• Republikken paa Øen, 1793
• Officieren , 1802

• Evangeliske Sange, 1786
• Mindre Digte, 1791 (inneholder «Udsigter fra Ulrikken»)
• Jonathan. Et Digt i ti Sange, 1796

• Hellige taler i Anledning af Ungdommens Confirmation, 1782
• Fornuftig kierlighed til fædrelandet , 1788
• Tanker om Norges Odels-Ret , 1788
• Hellige taler, 2 bd., 1797-1798
• Anhang til hellige taler, 1805
• Tolv hellige Taler , 1806

• Brun (slekt)

Johan Nordahl Brun – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden

• Dokpro. UiB biografi
• Dokpro. UiB tekster
• Trondheim.no
• Ein visitas i 1799
• Eidsvoll 1814
• Digitaliserte bøker av Brun og om Brun hos Nasjonalbiblioteket.
• Bilder av Johan Nordahl Brun, Oslo Museum