Diana (gudinne)

Diana (bokstavelig «himmelsk» eller «guddommelig») var i romersk mytologi jaktens gudinne, assosiert med ville dyr og skogen, og i særlig grad månen. I litteraturen svarte hun til den greske gudinnen Artemis, skjønt i kulten var hun italisk, ikke gresk, i sin opprinnelse. Diana ble dyrket i romersk religion og dyrkes i dag i italiensk nyhedendom og stregheria (en form for italiensk wicca, av strega = «heks»^[1]). Diana var kjent som en jomfrugudinne og beskytter av jomfruer og kvinner generelt. Hun var en av de tre jomfruelige gudinnene, Diana, Minerva og Vesta, som sverget å ikke gifte seg.

Ett av hennes viktigste trekk var kyskhet. Eikelunder var særlig hellige for henne. Diana og hennes tvillingbror, solguden Apollon, ble født på øya Dilos i Egeerhavet som barn av Jupiter og Leto. Diana utgjorde en triade med to andre romerske guddommer: nymfen Egeria, som er Dianas tjener, assisterende jordmor og knyttes til kong Numa; og Virbius, en skoggud.

Diana (uttales med lang «i» og «a») er en adjektivform utviklet fra *divios, korresponderende til senere divus, dius, som i Dius Fidius, Dea Dia og intetkjønnformen dium i betydningen «himmelen».^[2] «Diana» er også tenkt avledet av *Diwjana fra *diw-yo-, jfr. protoindoeuropeisk *dyeu- «å skinne»,^[3] et naturlig navn for solgudens tvillingsøster. Rotordet *d(e)y(e)w med betydning «klar himmel» eller «dagslys», jfr navnet til den vediske guden Dyaus og det latinske ordet for «gud», deus; norsk «dag» og latin dies.

Bildet av Diana er komplekst og viser ulike arkaiske trekk. Ifølge Georges Dumézil^[4] har hun egenskapene til en «uranisk», dvs. «himmelsk», gud med et særegent vesen, i religionshistorien kjent som en «rammegud». Slike guder beholdt sine opprinnelige trekk som fjerne himmelguder, og ble ikke som andre himmelguder dei otiosi,^[5] fortidige eller glemte guder,^[6] ettersom de ikke ble oppfattet som tilstedeværende makter i menneskelivet.

Diana himmelske aspekt er synlig i hennes forbindelse til lyset, utilgjengelighet, jomfruelighet, bolig på høye fjell og hellige lunder. Diana representerer den guddommelige verden (dium) med sitt uavhengige og ufølsomme vesen, sin likegyldighet eller nøytralitet til jordiske saker som menneskers eller samfunns skjebner, mens hun på samme tid sikret kongers etterfølgelse og menneskehetens overlevelse ved å beskytte fødende kvinner og jordmødre. Disse funksjonene er åpenbare i de tradisjonelle institusjoner og kulter som er knyttet til gudinnen:

1. Institusjonen rex Nemorensis, Dianas sacerdos i den arikiske skog som holdt sin posisjon inntil noen andre utfordret og drepte ham i en duell etter å ha brukket av gren fra et bestemt tre i skogen. Den åpne etterfølgelsen avslører gudinnens karakter og misjon som en garanti for fortsettelsen av den kongelige status gjennom påfølgende generasjoner.^[7] Den samme mening var innbefattet i hennes funksjon som skjenket kongeverdigheten er bevitnet av fortellingen til Titus Livius om forutsigelsen av at riket gikk til den personen som kunne ofre til henne en særskilt vakker ku.^[8]
2. Diana ble også dyrket av kvinner som søkte å bli gravide eller ba om en lett og trygg fødsel. Denne formen for dyrkelse er bevitnet av arkeologiske funn av votivfunn av statuetter i hennes helligdom i nemus Aricinum foruten også av oldtidskilder, eksempelvis Ovid.^[9]

I henhold til Dumezil kan funksjonen til rammeguden bli sporet i den indiske episke helt som er bildet av den vediske guden Dyaus Pita: etter å ha forsaket verden, det vil si i rollen som far og konge, han igjen fått egenskapen som udødelig vesen, skjønt han behold plikten å sikre at hans dynasti hadde alltid barn og en konge for hver generasjon. Den norrøne guden Heimdall utførte en tilsvarende eller analog funksjon: han er født først og vil dø sist. Også han gir eller oppretter kongeverdigheten og den første konge, og skjenker ham kongelig forrett. Diana er en kvinnelig gud, men har nøyaktig de samme funksjoner, bevare menneskeheten gjennom barnefødsler og sikre kongelig rekkefølge.

Dumezils fortolkning synes å bevisst ignorere den til James G. Frazer som forbinder Diana i hennes kongelige funksjon med den mannlige gud Janus som et guddommelig par,^[10] hvor hans beskrivelse av typen rammegud vil passe med hans egen fortolkning av den italiske guden Janus svært godt. Fazer gir imidlertid en helt forskjellig fortolkning av paret Diana-Janus: han identifiserer det med det guddommelige, himmelske paret Jupiter-Juno og forbinder disse figurene til den religiøse indoeuropeiske kompleks som binder kongeverdigheten til trærnes kult, særlig eik. I denne fortolkningslinjen er institusjonen Rex Nemorensis og hans rituale beslektet til temaet om den dødende gud og kongene av mai måned.^[11]

Diana er i kunsten ofte vist som en ung pike, mellom 13 og 19 år. Det var antatt at hun hadde et ærlig ansikt som Afrodite med høy kropp, slang, smale hofter og et høyt forhode. Som en jaktens gudinne bar hun en meget kort tunika slik at hun lett kunne løpe og jakte, og ble ofte avbildet mens hun holdt en bue, bar en kogge om skulderen og i følge med en jakthund, tidvis også med jaktbytte. Men framstilt som månens gudinne bar hun en lang kappe, tidvis et slør som dekket hodet. I begge tilfeller ble hun ofte portrettert mens hun bar en månekrone.

Dianas festival var den 13. august^[12] da kong Servius Tullius, selv født som slave, dedikerte hennes helligdom på Aventinerhøyden på midten av 500-tallet f.Kr. Plassert her og således plassert på utsiden av pomerium betyde at Dianas kult forble «utenlandsk», tilsvarende som med Bacchus; hun ble aldri offisielt «overført» til Roma slik som Juno ble det etter at Veii ble herjet og plyndret. Det synes som om hennes kult hadde sin opprinnelse i Ariccia^[13] hvor hennes prest, Rex Nemorensis forble. Der ble det holdt enkle utendørshelligdommer, noe som var felles for alle de italiske stammene.^[14] som Roma søkte å få inn i en forbud som byen skulle lede. Diana i skogen ble snart gjennomgripende hellenisert,^[15] «en prosess som kulminerte med at Diana sto ved Apollos side på den første lectisternium i Roma».^[16] Diana ble sett på med stor ærbødighet av de lavere klassene og slavene i Roma. Slavene kunne motta asyl i hennes templer. Dette fakta er vanskelig å tolke. Wissowa foreslo at forklaringen kunne være at de første slavene til romerne må ha vært latinere fra nabostammene.^[17]

Selv om en del romerske patroner beordret etterligninger i marmor av særlig den anatoliske «Diana» fra Artemistempelet i Efesos ble Diana ofte avbildet for dannede romere i hennes greske skikkelse. Om hun var fulgt av en dåhjort, slik som Diana av Versailles (se illustrasjon), var det i vesen av å være jaktens gudinne. Dåhjorten kan også være en skjult referanse til myten om Aktaion, en jeger i gresk mytologi som så henne naken mens hun badet. Diana forvandlet ham til en hjort og lot sine jakthunder jakte på ham til han var drept.

Dyrkelsen av Diana er nevnt i Bibelen. I Apostlenes gjerninger ropte metallsmedene i Efesos som mislikte apostelen Paulus prekener om kristendommen, «Stor er efesernes Artemis!»^[18]

Diana var gammel gudinne som var felles for alle latinske stemmer. Det er mange helligdommer som var dedikert til henne i de landområdene som var befolket av latinsk talende folk. Det første er antatt å ha vært nær Alba (Italia)|Alba før byen ble ødelagt av romerne.

Skoghelligdommen ved Ariccia i nærheten av innsjøen Nemi, Lago di Nemi (Nemorensis Lacus), var en latinsk forbund slik det er bevitnet av en dedikasjonsinnskrift sitert av Cato.^[19]

Diana hadde en helligdom i Roma på Aventinerhøyden, i henhold til tradisjon dedikert av kong Servius Tullius. Dens plassering er bemerkelsesverdig ettersom Aventinerhøyden ligger utenfor pomerium, det vil si byens opprinnelige område, for å overholdt tradisjonen om at Diana var en gudinne felles for alle latinere og ikke eksklusiv for romerne.

Andre kjente helligdommer er:

• Dianas tempel i Évora i Portugal.
• Colle di Corne i nærheten av Tusculum^[20] hvor hun er referert til med det arkaiske latinske navnet deva Cornisca og hvor det har eksistert et collegium som dyrket henne.^[21]
• Fjellet Algidus, også i nærheten av Tusculum^[22]
• Ved Lavinium^[23]
• Ved Tivoli hvor hun ble referert til som Diana Opifera Nemorensis.^[24]
• Den hellige skog som er nevnt av Titus Livius^[25] ad computum Anagninum (i nærheten av Anagni).

• (en) Diana – kategori av bilder, video eller lyd på Commons