Denne artikkelen analyserer betydningen av Klaus Huber i dagens samfunn. Klaus Huber har vært gjenstand for interesse og debatt i flere tiår, og dens innflytelse strekker seg til alle områder av livet. Siden oppstarten har Klaus Huber spilt en grunnleggende rolle i måten mennesker forholder seg til hverandre på, i utviklingen av kultur og i utviklingen av teknologi. Gjennom historien har Klaus Huber vært gjenstand for studier i ulike disipliner, fra psykologi til økonomi, og dens relevans er tydelig i måten den påvirker livene våre på daglig basis. I denne artikkelen vil de mange fasettene til Klaus Huber bli utforsket og dens innflytelse på samtidsverdenen vil bli analysert.
Klaus Huber | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 30. nov. 1924[1][2][3][4]![]() Bern (Sveits)[5] | ||
Død | 2. okt. 2017[2][4][6][7]![]() Perugia | ||
Beskjeftigelse | Komponist, musikkpedagog, universitetslærer, fiolinist, dirigent ![]() | ||
Utdannet ved | Zürcher Hochschule der Künste | ||
Nasjonalitet | Sveits | ||
Medlem av | Akademie der Künste Berlin Bayerische Akademie der Schönen Künste | ||
Utmerkelser | Reinhold-Schneider-Preis (1984) Ernst von Siemens' musikkpris (2009)[8] Kultur- und Friedenspreis der Villa Ichon (2002) Honorary Member of the International Society for Contemporary Music | ||
Klaus Huber (1924–2017) var en sveitsisk komponist, fiolinist, dirigent og komposisjonslærer.
Etter utdannelse ved lærerseminaret i Küsnacht og lærergjerning i Berner Oberland, studerte han fra 1947 til 1955 musikkteori og komposisjon hos Willy Burkhard ved Hochschule für Musik und Theater Zürich. Til 1949 studerte han også fiolin med Stefi Geyer.
Huber var fiolinlærer ved konservatoriet i Zürich fra 1949 til 1955. I 1955/56 studerte han med Boris Blacher i Berlin. Den første internasjonale anerkjennelsen kom med kammerkantaten Des Engels Anredung an die Seele som ble oppført ved en samtidsmusikkfestival i Roma i 1959. Fra 1960 til 1963 underviste Huber musikkhistorie ved konservatoriet i Luzern og fra 1964 i fagene musikkteori, komposisjon og instrumentering ved Musik-Akademie der Stadt Basel. I årene 1973 til 1990 hadde han et professorat i komposisjon ved musikkhøyskolen i Freiburg im Breisgau.
Klaus Huber var gift med en tidligere elev, den sørkoreanske komponisten Younghi Pagh-Paan.[9]
Utgangspunktet for Klaus Huber var seriell musikk inspirert av Anton Webern, men i tillegg til serialisme var han åpen for andre teknikker. Fra 1980-årene interesserte han seg for arabisk musikk med mikrotonalitet, arabiske rytmer og arabisk diktning.
Huber var en sosialt og politisk bevisst komponist, og tekstene han anvendte har ofte et religiøst utgangspunkt og er forankret i den sveitsisk-reformerte kor- og oratorietradisjonen. Likevel er ikke verkene religiøse i tradisjonell kristen forstand, men formidler mer et et politisk, samfunnskritisk og humanistisk budskap.[10]