Jursjenerne

I dagens verden har Jursjenerne blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Med sin innvirkning på samfunnet og hverdagen har Jursjenerne utløst debatter og generert utallige divergerende meninger. Siden fremveksten har Jursjenerne fanget oppmerksomheten til både akademikere, vitenskapsmenn, teknologieksperter, politiske ledere, aktivister og vanlige borgere. I denne artikkelen vil vi grundig utforske fenomenet Jursjenerne, analysere dets forgreninger på forskjellige områder og avsløre varierte perspektiver på dette kontroversielle emnet.

Eurasia ca 1200
Steinskilpadde, opprinnelig installert ca. 1193 over høvdinggraven Wanyan Asikui (完颜 阿思魁) i nærheten av Ussurijsk, utstilt i museet i Khabarovsk.
Bodhisattvastatue av tre, Jin-dynastiet (1125–1234).

Jursjenerne var et tungusisktalende folk som holdt til i deler av Mandsjuria og det nordlige Korea frem til 1600-tallet, da de ble kjent som mandsju, og under dette nye navn erobret Kina og ledet landet (Qing-dynastiet). Jursjenerne opprettet Jin-dynastiet (aisin gurun på jursjensk/mansjuisk) i det nordlige Kina mellom 1115 og 1122; det vedvarte til 1234.

Det første steg: Jin-dynastiet

Utdypende artikkel: Jin-dynastiet (1115–1234)

Den første gangen jursjenerne gjør avtrykk i historien var på 1100-talet da de etablerte Jin-dynastiet som hersket over det nordlige Kina til det ble beseiret av et annet altaisktalende folk, mongolene, som erobret hele Kina ved å opprette det nye Yuandynastiet. Etter opphøret av Jin-staten, som ble fremtvunget av mongolene, forsvant disse jursjenerne fra historien.

Tapet av politisk enighet og klanstruktur

Under de påfølgende århundrer skulle jursjenerne stå under innflytelse av sine naboer, kinesere, koreanere og mongoler.

Gjennom kontakter med mongolene trengte buddhismen inn i jursjenernes klansamfunn. Ved at jursjenerne var nomader kom de iblant til å bli forveksles med sine naboer mongolene og khitanerne, men i virkeligheten utgjorde jursjenerne i sine glansdager det politiske dynastiet Jin.

Jursjenerne ligner på sett og vis mongolene. Både mongolene og jursjenerne benyttet tittelen khan om sine ledere, keiseren eller høvdingen En særskilt kraftfull høvding ble kalt beile (prins, adelsmann, noe som svarer til det mongolske beki og tyrkiske beg eller bej. Likesom mongolene og tyrkerne praktiserte heller ikke jursjenerne førstefødselsrett. Etter tradisjonen kunne en hvilken som helst kapabel sønn eller et søskenbarn velges til leder.

Under Mingtiden bodde jurtsjen-folket i sosiale enheter som var subklaner (mukun eller hala mukun) av de tidligere klaner (hala). Medlemmer av jurtsjen-klaner delte en felles forfader og ble ledet av en hovedmann (mukunda). Ikke alle klanmedlemmer tilhørte samme slekt, og deling eller integrasjon av de forskjellige klaner var vanlig forekommende. Jursjenhusholdninger (boo) levde som familier (booigon), bestående av fem til syv beslektede familiemedlemmer og et antall slaver. Husholdninger dannet lag (tatan) for å utføre oppgaver med tilknytning til jakt og matinnsamling og dannet foretak (niru) for større aktiviteter som krig.

Den sosiale organisasjonen ble basert på et system som heter slektlinjenes mukūn. Dette system med mukūn ble studert inngående av den russiske antropologen Sergei Shirokogoroff, en flyktning i Kina etter den russiske revolusjon, som i 1929 publiserte en studie[1] av den sosiale organisasjon i de historiske landsbyer i nordøstre Kina, Tungus. Shirokogoroff benytter ordet klan for mukūn, selv om det er store forskjeller mellom den opprinnelige bruk av klan for kelterne i Europa og jurtsjenerne. Ifølge Shirokogoroff danner relasjonene mellom disse klaner eller mukūn den sosiale struktur i jursjenkulturen, og etter opphøret av Jin-staten opphørte også den felles identitet.

Den andre jursjenstaten og overtakelsen av mandsjuisk identitet: Qingdynastiet

Mangelen av en sentralisert administrativ og militær makt skulle bestå til 1600-tallet da Nurhaci militært forente jursjenklanene under én politisk enhet. Før første gang etter Jindynastiets fall kunne jursjenerne under ledelse av Nurhaci atter danne en sterk stat. Nurhaci tog tittelen beile (1586) og senere khan over mongolene jorchin (1606) og jursjenernes khan (1616).

I 1618 antok Nurhaci formelt det dynastiske navn Jin (金, «metall», ofte «gull») for å gjenskape dynastiet fra nesten fire århundrer tidligere. Nurhacis sønn, som vi bare kjenner under tittelen Hung Taiji (merkelig nok fremgår ikke hans personlige navn i noe kjent historisk dokument) endret det dynastiske navnet, og tok det nye navnet Qing (清, «ren»).

Foruten å velge et nytt dynastinavn skapte Hung Taiji en modifisert form av det mongolske alfabet for jursjenernes språk, hvis gamle skrift var gått tapt, og ga det et nytt navn, «mandsjuer», for jursjen. Således skapte Hung Taiji den nye mandsjuiske nasjonale identitet for sitt folk,[trenger referanse] som skulle bli den herskende klasse i Kina de følgende århundrer fra Qing-dynastiet tok makten over hele det land som tidligere var blitt styrt av Mingdynastiet. Slik skulle jursjenstaten, grunnlagt av Nurhaci og Hung Taiji, bli det siste keiserlige dynasti i Kinas historie.

Referanser

  1. ^ Shirokogoroff, S. M. Social Organisation of the Northern Tungus with Introductory Chapters Concerning Geographical Distribution of These Groups. The Commercial Press Ltd, Shanghai, 1929.

Litteratur