Israels invasjon av Syria 2024–

Pågående hendelse: Denne artikkelen omhandler en pågående hendelse. Vær ekstra oppmerksom på at innholdet kan være utdatert eller feilaktig, og at det kan komme flere endringer i artikkelteksten på kort tid.

Israels invasjon av Syria 2024–
Konflikt: Borgerkrigen i Syria, Midtøsten-konflikten
I grønt: syrisk territorium kontrollert av syriske grupper I blått: Syrisk territorium under israelsk militær okkupasjon (17. desember)
Dato 8. desember 2024; 3 måneder siden (2024-12-08) Sted Syria
Stridende parter
Israel	Syria
Kommandanter og ledere
Benjamin Netanyahu Israel Katz	Ahmed al-Sharaa Mohammed al-Bashir
Enheter involvert
Israeli Defence Forces	Syrias overgangsregjering
Styrker
2 brigader (6.000 – 10.000 styrker)	Ukjent
Tap
Ingen	6 syriske sivile drept En rekke syriske sivile ble tatt til fange Materielle tap: Flere militære steder ødelagt samt bakke-, luft- og marine eiendeler.

Israels invasjon av Syria begynte den 7. desember 2024, etter Assad-regimets fall, da israelske væpnede styrker entret den FN-kontrollerte buffersonen i Syria mellom Syria og de israelsk-okkuperte Golanhøydene. De trengte snart forbi buffersonen og dagen etter startet en luftkampanje rettet mot den syriske hærens militære kapasiteter. Operasjonen fikk navnet Bashan Arrow.^[1] Invasjonen markerte den første utvidelsen av den israelske okkupasjonen av Syria på over 50 år, siden våpenhvileavtalene, som ble etablert i kjølvannet av Yom Kippur-krigen i 1973.^[2]

Den syriske borgerkrigen, som brøt ut i 2011, så opprørsstyrker seire over regjeringsstyrkene til Assad-regimet, og den påfølgende flukten til Syrias president Bashar al-Assad 8. desember 2024. Den syriske hæren forlot sine posisjoner langs buffersonen til FNs Disengagement Observer Force (UNDOF). 7. desember erklærte opprørsstyrker at de hadde tatt kontroll over Quneitra-guvernmentet.^[3]

UNDOF hadde siden 7. desember observert økende IDF-aktivitet inne i buffersonen og langs våpenhvile-linja. Overtredelsene skjedde etter en hendelse 7. desember, der væpnede individer plyndret våpen og ammunisjon fra FN-post 10A nær Hadar. UNDOF-hadde henvendt seg til lokale ledere og fått tilbake det meste av våpen og ammunisjon samme dag. UNDOF opprettholdt sin tilstedeværelse og påtalte Israels overtredelser som brudd på våpenhvile-avtalen.^[4] Selv erklærte Israel at de hadde rykket inn til støtte for UNDOF i å avverge et angrep på FN-posten,^[5] og skjøt med artilleri i retning Hadar.^[6] FN utdypet at væpnede individer hadde klatret over muren på FN-posisjonen, og etter skuddveksling hvor ingen ble skadet, ble basen delvis plyndret. UNDOF hadde ingen informasjon om IDFs angivelige skuddveksling med individene.^[7]

8. desember uttalte Israels statsminister Benjamin Netanyahu at regimets kollaps ugyldiggjorde grenseavtalen med Syria av 1974, og at han dagen før hadde beordret det israelske militæret til å ta kontroll over Purple Line, en demilitarisert sone i Syria som israelske styrker hadde trukket seg ut fra i 1974, inntil en ny avtale kunne inngås.^[8][9]

Elementer fra 474. territorielle brigade «Golan», som tilhørte 210. divisjon («Bashan»), rykket inn i buffersonen.^[10] Det ble også satt inn panserelementer fra 188. brigade og Egoz spesialstyrker. Fallskjermjegere fra 35. brigade inntok den syriske militærposten Tel Kudna.^[11]

Israel igangsatte også omfattende luft- og marineangrep mot syriske militære mål over hele landet.^[12][13] Israels fremrykning ødela Syrias marine og militære evner, samt lagre med kjemiske våpen. 10. desember erklærte de hadde ødelagt 70-80 prosent av Assad-regimets militære kapabiliteter.^[14] Israel erklærte sine militære mål til å være full okkupasjon av UNDOFs buffersone og etablering av en sikkerhetssone fri for tungt våpen og militær infrastruktur, og forebygging av iranske våpensmuglingsruter gjennom Syria til Libanon.^[15] Israels fremrykning i Syria vakte internasjonal fordømmelse:^[16] Den syriske de facto -lederen Ahmed al-Sharaa kritiserte Israels handlinger, og sa at de ikke kan rettferdiggjøre deres handlinger i Syria, men uttalte også at landet hans ikke var i en posisjon til å bli trukket inn i en ny konflikt.^[17]

Utenfor buffersonen besatte IDF 8. desember en tidligere syrisk post på Hermon-fjellet.^[18] 10. desember ble israelske styrker geolokalisert nær Kudna, én kilometer øst for buffersonen.^[14] 11. desember beskylte Syrian Observatory For Human Rights (SOHR) IDF for å operere i Beit Jann og for å ha drept en uidentifisert væpnet syrer nær den demilitariserte sonen.^[19] IDF raidet syriske militærposter. I sør nær grensa til Jordan besatte de etter 13. desember områder omkring landsbyene Ma'rbah (Umm Sharq), Jamlah, Koayiah og Aabdyn, og beslagla våpen.^[20] Under protester i Ma'rbah 20. desember skjøt IDF en demonstrant i beinet.^[21] Operasjonene utenfor buffersonen fortsatte inn i 2025. 9. januar ble det meldt at israelske styrker fra 474. brigade beslagla et våpendepot og et syrisk panserkjøretøy av typen BMP-1 fylt med ammunisjon utenfor buffersonen.^[22]

Siden seksdagerskrigen i 1967 har Israel okkupert det meste av Golanhøydene i Syria. Etter Yom Kippur-krigen i 1973 ble Israel og Syria enige om en våpenhvile og FN opprettet i 1974 UN Disengagement Observer Force (UNDOF), som opprettholder en buffersone mellom de to landene. I 1981 annekterte Israel de okkuperte delene av Golanhøydene, et trekk som ble fordømt av FN og ikke anerkjent av noe land bortsett fra USA (i 2019) .^[23][24] Under okkupasjonen har Israel fremmet israelsk bosetting i høydene.^[25]

I desember 2024 startet den syriske opposisjonen en stor offensiv mot det syriske regimet ledet av Bashar al-Assad . Etter Assad-regimets fall uttrykte Israel bekymring for de syriske opposisjonsstyrkenes politiske omveltning av den syriske regjeringen, og hevdet at "det meste av Syria er nå under kontroll av al-Qaida og Daesh."^[26] Den israelske ministeren for diasporasaker og bekjempelse av antisemittisme, Amichai Chikli, tok til orde for å okkupere toppen av Hermon-fjellet i Syria og befeste den demilitariserte sonen fra våpenhvilen i 1974 for å forhindre potensielle angrep fra det nye regimet.^[27]