Ikon (kristendom)

I den neste artikkelen skal vi snakke om Ikon (kristendom), et tema av stor relevans i dag. Ikon (kristendom) er et tema som har fanget oppmerksomheten til mange mennesker rundt om i verden, enten det er på grunn av dets innvirkning på samfunnet, dets betydning på et personlig nivå eller dets innflytelse på ulike aspekter av dagliglivet. Siden fremveksten har Ikon (kristendom) skapt bred debatt og har utløst økende interesse blant både eksperter og hobbyfolk. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Ikon (kristendom), analysere dens betydning, dens implikasjoner og dens utvikling over tid. Gjør deg klar til å dykke inn i den fascinerende verdenen til Ikon (kristendom) og oppdag alt dette temaet har å tilby!

Italiensk bysantinsk ikon fra 1200-tallet.
Guds mor fra Vladimir er et bysantinsk ikonmaleri fra 1130-tallet og en russisk nasjonalhelligdom. Jomfru Maria som Jesu mor spiller en viktig rolle i kristen teologi. Tittelen theotokos («gudeføderske») i ortodoks liturgi er oversatt til latin som Dei Genetrix. Ikonet hevdes å være malt av evangelisten Lukas på en planke fra bordet der Jesus og hans foreldre spiste. I 1131 ble ikonet sendt fra Konstantinopel til Russland. Til Moskva kom det i 1395, der det samme år skal ha avverget Tamerlanes invasjon.[1]

Et ikon, av gresk eikon («bilde»), er i kristendommen et maleri med religiøst motiv, vanligvis utført på en treplate. Ikoner er tradisjonsbundne og har en kristen ikonografi.

I Den ortodokse kirke spiller ikonet en svært viktig rolle som forkynnelse av Guds ord i form, farge og skjønnhet. Ikonene fremstiller Jesus Kristus, jomfru Maria, helgener og ulike hendelser beskrevet i Bibelen.

Ikonene er «lysende» bilder, ofte malt med gull, fordi de angivelig «reflekterer den himmelske virkeligheten». De kan forstås som «vinduer» til den guddommelige verden, og har derfor en rituell funksjon i ortodoks kult.

Helgenbilder i vestlig kirkekunst omtales av og til også som ikoner, men flere anser at dette i kultisk og teologisk forstand er en uheldig ordbruk. Klarest blir det å reservere ordet «ikon» til betegnelse på avbildninger som dyrkes i de østlige kirker.

Historie

Konsilet i Trullo i 680 forbød symbolske fremstillinger av Kristus, f.eks som et lam. Billedforbudet i 2. Mosebok ble tilsidesatt på bakgrunn av det faktum at Kristus hadde åpenbart seg i menneskeskikkelse. Kirkemøtet i Nikea i 787 vedtok at ikoner innehar en positiv plass i kirkens liv ved å tjene en pedagogisk funksjon. Ikonene fortjener «relativ heder» (proskynesis), da de bare er avbildninger av det guddommeliges åpenbaring, og ikke av det guddommelige i seg selv, som skal ha «absolutt heder» (latreia). Det var dermed ikke snakk om «avgudsdyrkelse», der avbildningen gjøres identisk med det avbildete.[2]

Se også

Referanser

  1. ^ Feiring av Vladimir-ikonet
  2. ^ Fader Johannes: «Den bysantinske teologi», Gresk åndsliv (s. 125), forlaget Tanum-Norli, Oslo 1983, ISBN 82-518-1805-2

Litteratur

  • Danbolt, Gunnar; «Det kristne bildet, Tre faser i utviklingen av den kristne kirkeutsmykning» i Eggen og Hognestad (red)Tempel og Katedral-Kunst og arkitektur som gudstroens speilbilde, Trondheim 2000, ISBN 82-519-1572-4
  • Demus, Otto; Byzantine Mosaic Decoration, Aspects of monumental art in Byzantinum, London 1948, Reprint 1993 ISBN 0-89241-018-3
  • Hellemo, Geir; Guds Billedbok, Oslo 1999, ISBN 82-530-2034-1
  • Nes, Solrunn; Mysteriets formspråk, Bergen 2000, ISBN 82-419-0266-2
  • Tollefsen, Torstein; Teologi i farger. Ikoner i Norge, Verbum, Oslo 2001

Eksterne lenker