I dagens verden har Giuseppe Torelli blitt et tema av ytterste viktighet og relevans. Det er mange aspekter som er relatert til Giuseppe Torelli, fra dens innvirkning på samfunnet til dens innflytelse på den globale økonomien. Det er derfor det er viktig å analysere i detalj alle aspektene rundt Giuseppe Torelli, for å forstå dens sanne omfang og betydning. I denne artikkelen vil vi utforske ulike tilnærminger som vil tillate oss å ha et bredere og mer fullstendig perspektiv på Giuseppe Torelli, og adressere dens implikasjoner på forskjellige områder og dens rolle i utviklingen av dagens verden.
Giuseppe Torelli | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 22. apr. 1658[1][2][3][4]![]() Verona[2][5] | ||
Død | 8. feb. 1709[1][2][3][4]![]() Bologna[2] | ||
Beskjeftigelse | Komponist, fiolinist, bratsjist, musikklærer ![]() | ||
Nasjonalitet | Republikken Venezia | ||
Periode | Barokkmusikk | ||
Musikalsk karriere | |||
Sjanger | Sardana | ||
Instrument | Fiolin | ||
Giuseppe Torelli (født 22. april 1658 i Verona, død 8. februar 1709 i Bologna) var en italiensk fiolinist, pedagog og barokk-komponist.
Sammen med Arcangelo Corelli regnes Torelli som skaper av musikkformene solokonsert og concerto grosso.
Giuseppe Torelli ble født inn i en kunstnerfamilie; broren Felice – en maler med moderat ry – var en av Accademia Clementinas grunnleggere.
Torelli studerte musikk i Bologna, sannsynligvis i miljøet rundt San Petronio-katedralens orkester, og han studerte komposisjon hos Giacomo Antonio Perti. 26 år gammel ble han etter en grundig opptaksprøve medlem av det vel ansette Accademia Filarmonica di Bologna. Fra 1686 var han bratsjist i San Petronios orkester, og i 1698 ble han kapellmester (maestro di concerto) ved hoffet til markgreven av Ansbach, George Frederick II. I 1699 og 1700 virket Torelli i Wien, og fra 1701 og fram til sin død bodde han igjen i Bologna, nå som fiolinist i det gjenoppståtte cappella musicale ved San Petronio som ble ledet av Torellis tidligere lærer, Perti.
Giuseppe Torelli døde i Bologna i 1709.
Torelli fikk stor betydning for utviklingen av musikkformen concerto grosso, og han innførte solokonsertens mønstergyldige tresatsige form (hurtig – langsom – hurtig). Han publiserte syv opusnummer med tilsammen i alt 84 kjente verk.
Med operaarien som forbilde føyde han rundt år 1700 en fiolinsolist til orkesteret. I samtiden ble dette regnet som en banebrytende nyskapning sammenlignet med concertinoen, dvs. concerto grossoens solistgruppe. Torelli skrev framfor alt sonater, concerti grossi og solokonserter. Manuskriptene hans oppbevares i San Petronios arkiver.
Den mest framstående av Torellis elever var Francesco Manfredini.