I dagens verden er Francesco Landini et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Enten på grunn av sin innvirkning på samfunnet, sin betydning i historien eller sin relevans i dagens verden, har Francesco Landini blitt et tema som vekker lidenskaper, motstridende meninger og heftige debatter. Fra akademia til arbeidsplass har Francesco Landini klart å fange oppmerksomheten og interessen til både eksperter og nyfødte. I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter av Francesco Landini, analysere dens innvirkning på ulike livssfærer og dens relevans for å forstå verden rundt oss.
Francesco Landini | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 1335[1][2][3][4]![]() Fiesole | ||
Død | 2. sep. 1397[5][6][7][8]![]() Firenze | ||
Beskjeftigelse | Komponist, astrolog, musikkinstrumentmaker, sanger, organist, lutenist ![]() | ||
Nasjonalitet | Den florentinske republikk | ||
Gravlagt | Basilica di San Lorenzo | ||
Periode | Ars nova | ||
Sjangre/ former | Klassisk musikk | ||
Instrument | Orgel | ||
Francesco Landini (ca. 1325–1397) var en florentinsk komponist og organist, sanger, poet, multiinstrumentalist og orgelbygger. Han var også oppfinner av musikkinstrumenter.
Landini var en av de mest populære komponistene på andre halvdel av 1300-tallet og uten sammenligning den mest berømte komponisten i Italia.
Det var en koppersykdom gjorde Francesco Landini blind i barndommen. Han konsentrerte seg om musikk og behersket flere instrumenter i tillegg til orgel, for eksempel lutt, og han sang, skrev poesi og komponerte. Ifølge biografen Filippo Villani, hvis Liber de origine civitatis Florentiae regnes som den biografiske hovedkilden til Landini,[9] beskjeftiget Landini seg også med astrologi, etikk og filosofi. Dermed legemliggjorde han den typiske 1300-tallskomponisten, som så seg selv og uttrykte seg som en intellektuell personlighet – til forskjell fra komponistene i tidlig middelalder som det knapt finnes kunnskap om personligheten til. I det allerede føderal-republikansk pregede Italia kunne mektige borgere av bystater som Venezia, Siena og Firenze tilby kunstnerne samfunnsmessige fora å utfolde seg på, eksempelvis slik det kom til uttrykk i Boccaccios Dekameronen. Giovanni Gherardi da Prato forteller i Paradiso degli Alberti hvordan stedets litterati – leger, filosofer, matematikere og teologer – diskuterte med hverandre mens de lyttet til Landinis vidunderlig vakre spill på portativet.
Landini var ansatt som organist ved Santa Trinità-klosteret i Firenze, og mellom 1365 og 1397 som organist og kapellan ved San Lorenzo-kirken i Firenze.
Landini konstruerte orgler og oppfant musikkinstrumenter, eksempelvis et som ble kalt serena eller syrena syrenarum,[10] og som kompinerte trekk fra lutt og psalterium, en antatt forgjenger for bandura.
Det er bevart over 150 verk etter ham, tolv to- og trestemmige madrigaler, en caccia, 141 ballate, hvorav 92 tostemmige, 2 såvel to- som trestemmig, og 47 trestemmige, og noen få messer. Han regnes som den største mester av trecento-madrigaler.[11] Man antar at Landini skrev teksten til mange av sine verk.
Landini-verk finnes i følgende manuskripter: