Med fonologi av det svenske språket mener vi settet av regler og særtrekk angående det fonologiske systemet til det svenske språket (vokaler, konsonanter, konsonantgrupper) samt analyse av prosodi og intonasjon.
Normalt når vi analyserer fonologien til et språk, refererer vi til standardvarianten til språket. Denne operasjonen er spesielt vanskelig i tilfellet med svensk, som ikke har språklig homogenitet på sitt territorium. Det største problemet for de som studerer svensk er faktisk mangel på standardisering av uttale:
Tradisjonelt har svenske varianter blitt delt inn i (minst) tre regionale hovedvarianter, som er [1] :
I dette punktet vil vi fortsette med utstillingen av det svenske fonologiske systemet som rapportert i de fleste skolebøkene og i lingvistiske studier, og foretrekker, der det kan være tvetydig, Stockholm-varianten fremfor de andre. [2]
Det svenske språket er kjent for å ha et enormt vokalrepertoar, med 9 distinkte vokaler for lyd og for ulike intensitetsnivåer, som når 17 hvis vi teller de ulike svenske dialektene. Hvis vi ønsker å spore et generelt oppsett av vokaler på svensk, får vi følgende tabeller: [3]
IPA-symbol | Grafem | Korrespondent på italiensk | Eksempel |
---|---|---|---|
de | de | qu i | i nte (det: ikke ) |
ʏ | y | ikke tilstede | h y dda (it: hytte) |
Og | Og | s e r nity _ | og nda (it: unik, bare én) |
œ | eller | ikke tilstede | mj ö lk (det: melk) |
ɛ | Og; til | det vil si | h ä st (it: hest) |
ɶ | ö foran r | ikke tilstede | m ö rk (det: mørkt, uklart) |
æ | Og; ä foran r | ikke tilstede | h e rre , " ä rt" (en: sir, ert) |
til | til | c a ss a | k a tt (it: katt) |
ɵ | u | ikke tilstede | g u ld (it: gull) |
ʊ | eller | ikke tilstede | k eller rt (it: papir) |
ɔ | til | f o rte | g å ng (it: tid) |
ə | og siste ord | ikke tilstede | kaff e (det: kaffe) |
IPA-symbol | Grafem | Korrespondent på italiensk | Eksempel |
---|---|---|---|
de: | de | er jeg til | pol i s (no: politi) |
Og: | Og | ser og no | e nsam (it: solo) |
ɛ: | ä [5] | p og sca | n ä t (it: nettverk) |
æ: | ä (når foran r ) | ikke tilstede | h ä r (it: her) |
ɑ: | til | ikke tilstede | m a t (det: mat) |
y: | y | ikke tilstede | h y ra (it: å leie) |
eller: | eller | ikke tilstede | n ö t (it: valnøtt) |
œ: | ö (når foran r ) | ikke tilstede | g ö ra (det: å gjøre) |
ʉ: | u | ikke tilstede | g u d (it: gud) |
u: | eller | fut u ro | m o de (it: moda, mote) |
eller: | til | v eller lo | g å rd (it: åker, gård) |
Legg merke til tilstedeværelsen av fenomenet palatalisering når / k / e / g / (og gruppen / sk /) umiddelbart etterfølges av en palatal vokal (/ e /, / i /, / y /, / ä /, / ö /) enten det er langt eller kort.
Svensk har også et rikt utvalg av konsonantlyder som imidlertid, i motsetning til vokalsystemet, ikke presenterer store avvik fra andre germanske språk . Det er 18 konsonantfonem, blant dem viser fonemene / ɧ / og / r / betydelige variasjoner avhengig av den dialektale og sosiale konteksten. Realiseringen av den stemmeløse velar dorso-palatale frikativen til symbolet / ɧ / , som finnes i mange dialekter, inkludert de mer prestisjefylte på standardspråket, er kun til stede i dette språket. En av de svært få særegenhetene som skiller dette språket, fra konsonantsynspunktet, fra de andre både i den germanske gruppen og fra resten av de europeiske språkene, er tilstedeværelsen i visse situasjoner av retrofleksgrupper og spesielt i nærheten. til lyd /r/ -fenomenet dette som ikke finnes i andre germanske språk.
Vi kan representere det svenske konsonantsystemet med følgende tabeller: [6]
IPA-symbol | Grafem | Korrespondent på italiensk | Eksempel |
---|---|---|---|
s | s | p til p à | p engar (it: penger) |
b | b [7] | b ando | b eller (det: å leve) |
t | t | t appo | t id (it: tid) |
d | d | D ante | d am (det: dame, dame) |
k | k | c asa | k onto (it: konto, konto) |
g | g | g handle | g ata (it: via) |
IPA-symbol | Grafem | Korrespondent på italiensk | Eksempel |
---|---|---|---|
m | m | m til mm a | m på (it: mat) |
n | n | n til n o | n äsa (it: nese) |
ŋ | n + slør | a n ca | la ng (det: lang / høy) |
L | L | jeg ingua | l öv (it: blad) |
r [8] | r | a r ved r o | gö r a (det: å gjøre) |
IPA-symbol | Grafem | Korrespondent på italiensk | Eksempel |
---|---|---|---|
f | f | f ango | f ar (it: far) |
v | v | v aso | v ecka (it: uke) |
s | se / c / foran palatals | ja _ | s ak e cy ckel (it: hva, sykkel) |
ʃ | ti, tj, ssi, ja i mange lån og alltid sj | sc emo | pa ssi on or varia ti on o sj äl (it: lidenskap, variasjon, sjel) |
ç | k + palatal vokal og i tj i begynnelsen av et ord | ikke tilstede | ke dja (it: kjede) |
ʝ | g + palatal vokal | ikke tilstede | gä rna ( det: gjerne) |
h | h | ikke tilstede | h als (it: hals) |
Som allerede nevnt, et spesielt fenomen med svensk og unikt blant de germanske språkene, er dannelsen av en gruppe retroflekser i nærvær av / r / i kontakt med / t / , / d / , / l / , / n / , / s / . Grafemet / r / forårsaker også, som allerede nevnt i fotnoten, også åpningen av ä uttalt i dette tilfellet [a] i stedet for, som vanlig, [æ] . Siden retroflex-gruppen er en nesten unik egenart ved svensk, vil referansen til italiensk utelates i følgende tabell.
IPA-symbol | Grafem | Eksempel |
---|---|---|
ʈ | rt | o rt (it: sted) |
ɖ | rd | gå rd (no: åker, gård) |
ɳ | rn | ba rn (it: barn, sønn) |
ɭ | rl | pä rl a (it: perle) |
ʂ | rs | pe rs on (it: person) |
Noen grupper på to eller flere konsonanter har en spesiell artikulasjon på svensk. Her er et oppsummerende opplegg [9] . Der det er spesifisert, endres artikulasjonen bare i lånene, ellers gjelder uttalereglene for svensk:
Konsonantnexus | IPA-symbol | Eksempel |
---|---|---|
cc i fremmedord | ks | akseptere (å akseptere) |
kap | ʃ | lunsj (lunsj) |
ck | k: | uke (uke) |
dj [10] | j | djur (dyr) |
gj i begynnelsen av et ord | j: | gjorde (pass. å gjøre = avføring) |
kj i begynnelsen av et ord | ç | kjol (skjørt) |
lj i begynnelsen av et ord | j | ljuga (å lyve) |
qu / qv spesielt i navn | kv | Almqvist |
rds | ɖʂ | värdshus (vertshus, taverna) |
sc i fremmedord | ʃ | fascinera (å fascinere) |
sch i fremmedord | ʃ | schakt (vel, hull) |
sh i mange fremmedord | ʃ | shoppa (å handle) |
skj i begynnelsen av et ord | ʃ | skjuta (skyt) |
stj i begynnelsen av et ord | ʃ | stjärna (stjerne) |
I det svenske språket kan bare en lang konsonant ( geminata ) eller en gruppe på minst to konsonanter følge etter en stavelse med en aksent kort vokal . Ved å plassere følgende forkortelser:
Denne funksjonen kan oppsummeres med følgende skjema:
Kombinasjon | Eksempel |
---|---|
V + K | umulig utfall |
V + C: | hatt [ˈhatː] ( hatt ) |
V + CC | har [ˈhast] ( hater ) |
V: + C | bite [biːt] ( bite ) |
V: + C: | motta [ˈmuːtːɑ] ( motta ) |
V: + CC | fint [ˈfiːnt] ( bra ) |
Det grunnleggende kjennetegnet ved svensk prosodi (og delvis også norsk) som gjør dette språket umiddelbart gjenkjennelig blant andre, er tilstedeværelsen av en sekundær eller musikalsk eller tonal aksent også kalt, med en tysk term, Nebenton , dvs. tilstedeværelsen av en andre aksent , litt svakere i de fleste svenske ord ved siden av rotaksenten. Opprinnelsen til dette spesielle prosodiske fenomenet er å finne i den historiske utviklingen av de germanske språkene. Siden det andre århundre var det i det germanske området den såkalte fikseringen av aksenten med forskyvningen av hovedaksenten på den radikale stavelsen ( rhizotonia ) med utgangspunkt i en original fri og tonal indoeuropeisk aksent. Konsekvensen av dette fenomenet har for mange språk (spesielt på engelsk) vært fall eller svekkelse av sluttstavelsene i mye mer drastisk grad jo lenger unna de var fra den radikale stavelsen. Svensk sammen med norsk har motstått svekkelsen av disse stavelsene ved å plassere sin karakteristiske sekundære aksent som dermed gjør det mulig å tydelig skille telefonene til sluttstavelsene. [11] [12] Den sekundære aksenten er angitt i svenskspråklige ordbøker med tilstedeværelsen av to apostrof som indikerer aksenten. Hvis vi for eksempel ser etter ordet uppehåll (pause, pause), finner vi følgende IPA-transkripsjon: [˘ɵpːəˈhɔlː] .
Det er vanskelig å beskrive den svenske intonasjonen da den er preget av kontinuerlig heving og senking av tonehøyde og er igjen preget av geografiske variasjoner. Imidlertid kan vi skille noen hovedtilfeller av intonasjon.
1a) en synkende intonasjon , brukt når man beskriver noe konkludert og derfor i bekreftende setninger:
1b) den synkende intonasjonen finnes også i setninger som begynner med et spørrende pronomen :
2a) en stigende intonasjon , brukt i underordnede ledd foran den viktigste , som igjen gir et fall i intonasjon:
I eksemplet som nettopp er nevnt, presenterer den betingede klausulen Om jag är hungrig en økende intonasjon ettersom den går foran hovedfrasen ( äter jag någonting ), som i stedet presenterer den vanlige senkingen av stemmen.
2b) den stigende intonasjonen finnes også i spørrende setninger som begynner med et verb i stedet for med et spørrende pronomen:
2c) en høy tonehøyde i intonasjonen kan brukes til å understreke et element i setningen på en bestemt måte
I dette tilfellet er intonasjonen høyest på I somras for å understreke det faktum at turen ble tatt i sommer.
Eksemplet som foreslås her er hentet fra den svenske oversettelsen av Aesops fabel , Nordavinden og solen. Den svenske transkripsjonen er basert på IPA -alfabetet
Nordanvinden og solen tvistade en gang om vem av dem som var starkast. Just då kom en vandrare vägen fram insvept i en varm kappa. De kom då överens om att den som först kunde få vandraren att ta av seg kappan, han skulle anses vara starkare än den andra. Då blåste nordanvinden så hårt han nånsin kunde, men ju hårdare han blåste desto tätare svepte vandraren kappan om seg, och till slut gav nordanvinden opp forsøket. Då lät solen sina strålar skina helt varmt og genast tog vandraren av seg kappan og så var nordanvinden tvungen att erkänna att solen var den starkaste av de två.
[ˈNuːɖaɱˌvɪnːdən ɔ ˈsuːlən ˈtvɪsːtadə ɛŋ ɡɔŋː ɔm ˈvɛmˑ ɑˑv ˈdɔm vˈstaːm ˈstaːm. ˈJɵst ˈd̥oː ˈkɔm ɛɱ ˈvanːdɾaɾə ˈvɛːɡəɱ fɾamˑ ˈɪnːˌsveːpt iˑ ɛɱ vaɹˑm ˈkapːa. dɔm kɔm ˈdoː øːvəˈɾɛnːs ˈɔmˑ at d̥ɛnˑ sɔmˑ fɵʂˑʈ kɵndə fo ˈvanˑdɹaɹən at tː ˈˈv sɛj ˈkapːan, hanˑ skɵlː -ˈn ɾns ˈst. doː ˈbloːstə ˈnuːɖaɱˌvɪnˑdən soː hoːʈ han ˈnɔnˑsɪn ˈkɵnːdə mɛn jɵ ˈhoːɖaɾ ɾtˈtɹTɹTɹTɹTɹTɹTɹTɹTKTˈʂTɹTɹTKTˈʂTɹTɹTKTːTKT kːTKT kːTKT kːTKt kːTkT kːtɛːTt kːtɛːTt kːt kːtɛːTt kːt kːtɛːTt kːtɛːTt kːtɛːTt kːtɛːTt kːtɛːtɾTaːɖt kːty ˈtɛːtɛːt kːty ˈtɛːtɛːTaTt kːTaTt kːTaTt kːTaTt kːTaTt kːTaTt kːTaTt kːTa. doː lɛːt ˈsuːlən sɪna ˈstɾoːlaɹ ˈɧiːna heːlt vaɹːmt ɔ ˈʝeːnast tuːɡ ˈvanˑdʐaɹən ˈɑːv sɛj ˈkapːan ɔ soː vɑ ˈnuːɖaɱˌvɪnˑdən ˈtvːɹˌɕɛ n vn at tvːɹˌɕɛ n at at at tvːɹˌɕɛn at ːt