Fjellerke

I dag er Fjellerke et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av publikum. Enten det er en person, en hendelse, en trend eller en historisk begivenhet, har Fjellerke fanget oppmerksomheten til enkeltpersoner i alle aldre og bakgrunner. Denne artikkelen utforsker i detalj betydningen og virkningen av Fjellerke i dagens samfunn, og fremhever dens implikasjoner og innflytelse på ulike aspekter av hverdagen. Fra sin opprinnelse til sin utvikling over tid har Fjellerke satt et betydelig preg på samtiden, og denne artikkelen søker å analysere dens relevans i dybden.

Fjellerke
Nomenklatur
Eremophila alpestris
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Alauda alpestris
Populærnavn
fjellerke[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieLerkefamilien
SlektEremophila
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig[2]

Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
Artsdatabanken (2021)[3]

Økologi
Habitat: terrestrisk, åpent landskap, hekker gjerne over tregrensen og finnes ofte på strender
Utbredelse: Holarktis

Fjellerke (Eremophila alpestris) er en holarktisk utbredt fugl i lerkefamilien (Alaudidae) og inngår som én av kun to arter i slekten Eremophila. Den andre er hornlerke (E. bilopha). De ble tidligere regnet som konspesifikke, og begge særpreges av to hornlignende fjærtufser (som kan reises) på issen.[4] Underarten E. a. flava hekker i Norge.

Taksonomi

Man regner i øyeblikket med hele 42 underarter til fjellerke, som er en kompleks art bestående av flere klader. Flere kan vise seg å være selvstendige arter, mens andre kanskje må defineres som økotyper.[4]

Biologi

Eremophila alpestris flava

Fjellerke blir cirka 16–20 cm lang og veier typisk 28–40 g.[4] Hannene blir noe større og mørkere enn hunnene.

Den globale bestanden er ukjent,[4] men man regner med 100 000–1 000 000 par i Russland og 10 000–100 000 par i Tyrkia.[4] Den europeiske bestanden har blitt estimer til 6 370–18 560 par,[4] hvorav de fleste oppholder seg i Norge.[4] I det nordlige Fennoskandia har arten vært i tilbakegang siden 1950-tallet, spesielt i Finland, og mistanken har blitt rettet mot overbeiting av rein (Rangifer tarandus).[4]

I Europa hekker arten først og fremst i fjellene og langt nord i utbredelsen, og fuglene er ofte å finne på strandflater. I Nord-Amerika, hvor det ikke er andre lerker å konkurrere med, kan man også finne den på dyrket mark, prærien, golfbaner, flyplasser og i ørkenen.

Fjellerker spiser frø, i hekkesesongen spiser de også insekter.

Reiret bygges på marken og hunnen legger fra 2 til 5 egg.

Inndeling

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017, 2020).[6][7][8]

Treliste

Referanser

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 4. mars 2022. Besøkt 4. mars 2022. 
  2. ^ BirdLife International. 2019. Eremophila alpestris. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T22717434A137693170. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T22717434A137693170.en. Accessed on 11 December 2021.
  3. ^ Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (2021, 24. november). Fugler: Vurdering av fjellerke Eremophila alpestris for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/27806
  4. ^ a b c d e f g h Beason, R. C. (2020). Horned Lark (Eremophila alpestris), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.horlar.01
  5. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Larks (Alaudidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.alaudi1.01
  6. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  7. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  8. ^ Syvertsen, P. O., Bergan, M., Hansen, O. B., Kvam, H., Ree, V. & Syvertsen, Ø. 2020. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider. URL: https://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/

Eksterne lenker