Egretthegre

I dagens artikkel skal vi utforske i detalj om Egretthegre, et emne som har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden. Egretthegre er et tema som har skapt stor debatt på ulike områder og har vakt stor interesse i samfunnet. Gjennom denne artikkelen vil vi analysere ulike aspekter knyttet til Egretthegre, fra opprinnelsen til dens virkning i dag. Vi vil utforske dens forskjellige dimensjoner, dens relevans i dag og implikasjonene den har for forskjellige sektorer. I tillegg vil vi undersøke meningene til eksperter om emnet, samt erfaringene til personer som har blitt direkte berørt av Egretthegre. Uten tvil er dette et fascinerende tema som fortjener å bli utforsket i dybden. Bli med oss ​​på denne fascinerende oppdagelsesreisen om Egretthegre!

Egretthegre
Nomenklatur
Ardea alba
Linnaeus, 1758
Synonymi
Egretta alba
Casmerodius alba
Populærnavn
egretthegre
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenPelikanfugler
FamilieHegrefamilien
SlektArdea
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1][2]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig

Økologi
Habitat: terrestrisk, tropiske–tempererte områder, hekker i våtmarksområder
Utbredelse: kosmopolitisk, unntatt i arktisk klima

Egretthegre (Ardea alba) er en storvokst fugl i hegrefamilien (Ardeidae). Arten har kosmopolitisk utbredelse og er vanlig i tropiske og tempererte områder i store deler av verden, og den har i senere år trukket stadig lenger mot nord. Fire underarter anerkjennes.

Egretthegre ble første gang observert i Norge i 1983 og har siden blitt observert her årlig. Den 4. september 2021 ble det observert og avbildet ei gruppe med 14 individer i Tyrifjorden våtmarkssystem IBA, nærmere bestemt i Steinsfjorden biotopvernområde ved Vik i Hole kommune, noe som anses som en foreløpig norgesrekord hva antall i ei og samme gruppe angår. Samtidig ble det også registrert fem fugler i Nordre Øyeren naturreservat. Arten hekker normalt ikke her, men hekking er observert i Sør-Sverige og er ellers vanlig i både Mellom- og Sør-Europa.

Taksonomi

Egretthegrer er godt utrustet for vading
Egretthegrer trekker sammen halsen og strekker bena bakover når de flyr.

Egretthegre har tidligere vært plassert i både slekten Egretta og den monotypiske slekten Casmerodius, men DNA-analyser indikerer at arten er nærmere beslektet med artene i slekten Ardea.[3]

Beskrivelse

Egretthegre er på størrelse med gråhegre og blir 80–104 cm lang/høy og veier 0,7–1,7 kg.[4] Vingespennet utgjør 140–170 cm.[4] Aten har kritthvit fjærdrakt og et langt gult nebb med mørk culmen eller nebbspiss. Øynene har gul iris. Halsen er lang og s-formet, mens hodet og nebbet nærmest er en forlengelse av halsen. De nedre ekstremitetene er svarte, svært lange og meget spinkle.[4]

Arten trives i alle typer våtmarksområder, både i innlandet og langs kysten. Dette inkluderer såvel myrområder, flommarker, elvekanter, fiskedammer og større og mindre innsjøer, som saltpanner, elvemunninger, kystmyrer, mangrover og mudderbanker. Fuglene inntar imidlertid også jordbruksarealer, spesielt rismarker og dreneringsgrøfter, men tidvis tørre beiteområder.[4]

Egretthegrer er opportunistiske og eter mest fisk, som de fanger med det lange nebbet, mens den vader i grunt vann, gjennom et hurtig slangelignende angrep. Fuglene sper imidlertid på kostholdet med virvelløse dyr, spesielt krepsdyr, så vel som andre små virveldyr, inkludert amfibier, reptiler, fugler og små pattedyr. Arten jakter i hovedsak føden i ferskvann, marine og estuarine våtmarksområder, og ganske regelmessig også i forskjellige habitater i høylandet. Fuglene vader i vann til omtrent 28 cm dybde.[4]

Arten hekker i fuglekolonier, sammen med andre hegrer og vannfugler. Hekkehabitatet, som ligger ved eller nær vann, består som regel av trær og større kratt- og buskvekster.[4] Hannen velger ut hekkeplassen og tiltrekker seg hunnen gjennom ulike oppvisningsscener. Plattformen for redet bygges av hannen og plasseres som regel nær tretoppen eller toppen av kratt og busker. Det hender imidlertid at redet også legges til egnede plattformer, også nær bakken. Etter pardannelsen vil begge bidra til å bygge ferdig redet, som for en stor del består av kvister, siv og ulike sorter av gress. Hunnen legger 1–6 egg, typisk 3. Antallet egg er gjerne færre i tropiske områder enn i tempererte.[4]

Eggleggingen tar cirka sju dager, men det er rapportert om variasjoner fra én til ti dager. Inkubasjonen starter ved eller like etter leggingen av det første egget, noe som gjør klekkingen asynkron. Begge foreldrene ruger eggene. Inkubasjonstiden er normalt 25–26 dager for nominatformen, mens den har blitt rapportert til 23–29 dager for A. a. modesta. Begge foreldrene mater og steller for avkommet, som gjerne begynner å forlate redet for å trene vingene etter cirka 21–25 dager. Etter 34 dager kan ungene være vekk fra redet i lengre perioder, men de returnerer da foreldrene bringer dem mat. Etter 49–56 er ungene i stand til å fly over kortere distanser, som fra tre til tre, spesielt når de forfølger foreldrene for å få mat. Etter cirka 62–67 dager er ungene uavhengige av både foreldrene og redeplassen.[4]

Arten er trues som følge av nedbrytning og tap av habitat i våtmarksområdene, for eksempel gjennom drenering, beiting, rydding, brenning, økt saltinnhold, utvinning av grunnvann og invasjon av eksotiske planter. Hekkekoloniene på Madagaskar kan være i tilbakegang på grunn av lokalbefolkningens eggsanking og kyllingfangst. Tidligere led også arten av intens forfølgelse på grunn av stor handel med fjær, men dette utgjør ikke lenger noen trussel.[2]

  • Jakten er igang
    Jakten er igang
  • Tålmodighet er nødvendig
    Tålmodighet er nødvendig
  • Nebbet er dolkelignende og halsen s-formet
    Nebbet er dolkelignende og halsen s-formet
  • Fangsten er sikret
    Fangsten er sikret
  • A. a. melanorhynchos
    A. a. melanorhynchos

Inndeling

Inndelingen under følger HBW Alive og er i henhold til Martínez-Vilalta & Motis (2018).[5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[6][7] Navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle, men kun foreløpige beskrivelser.

Treliste

Referanser

  1. ^ BirdLife International. 2016. Ardea alba. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22697043A86468751. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22697043A86468751.en
  2. ^ a b BirdLife International. 2019. Ardea alba (amended version of 2016 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T22697043A155465940. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2019-3.RLTS.T22697043A155465940.en. Downloaded on 12 September 2021.
  3. ^ Sheldon, F.H., Jones, C.E. and McCracken, K.G. (2000). Relative patterns and rates of evolution in heron nuclear and mitochondrial DNA. Molecular Biology and Evolution. 17(3): 437–450. DOI: https://doi.org/10.1093/oxfordjournals.molbev.a026323
  4. ^ a b c d e f g h McCrimmon Jr., D. A., J. C. Ogden, G. T. Bancroft, A. Martínez-Vilalta, A. Motis, G. M. Kirwan, and P. F. D. Boesman (2020). Great Egret (Ardea alba), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.greegr.01
  5. ^ Martínez-Vilalta, A. & Motis, A. (2018). Herons (Ardeidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52203 on 6 June 2018).
  6. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  7. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker