Liao-dynastiet (tradisjonell kinesisk:遼朝; forenklet kinesisk: 辽朝; pinyin: Liáo Cháo), 907 - 1125 , også kjent som Kitai-imperiet (契丹 國 / 契丹 国 / Qìd-dynastiet), var en utenlandsk dynasti over Guó. regioner i Manchuria , Mongolia og deler av Nord-Kina. Den ble grunnlagt av Yelü (耶律 Yēlǜ) stammen av Kitai -folket i den siste perioden av Tang-dynastiet , selv om den første herskeren, Ābǎojī (阿保機 / 阿保机), proklamerte den første regjeringsperioden først i 916 . Med et areal på 4,6 millioner km² var det det største imperiet i sin tid på 1000-tallet.
I 947 (eller ifølge andre kilder i 938 ) adopterte keiseren Yelü Ruǎn offisielt navnet "Liáo" (formelt "Grande Liáo"). Forlatt i 983 ble navnet tatt opp igjen i 1066 .
Liao-riket ble ødelagt av Jurchi fra Jīn-dynastiet i 1125 . De overlevende, ledet av Yelü Dashi , grunnla Western Liao-dynastiet 1125-1220 eller Kara Khitay , som overlevde til ankomsten av Genghis Khans mongolske hær .
Det er ingen skriftlige kilder om historien til Kitai før på 1000-tallet . De eneste kildene om historien til dette folket er de kinesiske kildene, som også er knappe, selv om de første opptegnelsene dateres tilbake til det fjerde århundre .
Kitaiene bodde i den østlige delen av dagens indre Mongolia , og hadde utviklet en økonomi basert på avl av storfe og hester. Kulturen deres, gjennom århundrene, ble påvirket av kontakter med nabofolk, både stillesittende og nomadiske. Kitaiene var faktisk åpne for ekteskap med medlemmer av nabostammer.
I løpet av Tang-dynastiet ble Kitai underkastet uigurene , som hadde etablert sin hovedstad på det mongolske platået, før de flyttet vestover på midten av 900-tallet . Den første utvidelsen av Kitai fant sted mot vest, i landene som ble forlatt av uigurene etter deres avgang. De andre folkene som bodde i regionen var Shiwei , Xi og tartarene .
Kinesiske kilder rapporterer om eksistensen av åtte Kitai-stammer. Den mektigste var Yila-stammen, som Abaoji tilhørte. Yila-stammen hadde forhold til Tang-dynastiet , og var ofte i konflikt med Tang-militære guvernører som slo seg ned i de nordøstlige regionene. Ābǎojī ble valgt til sjef for Yila-stammen i 901 . I 905 inngikk han en allianse med Li Keyong , militærguvernør i regionen som tilsvarer det nordlige Shanxi . I 907 ble han valgt til Grand Khan of the Kitai.
Den territoriale utvidelsen av Kitai-staten brakte dette nomadiske folket i kontakt med den bosatte kinesiske befolkningen, og medførte administrative problemer på grunn av de forskjellige tradisjonene og kulturene. Ābǎojī designet deretter et dobbelt administrativt system, som delte territoriet i to administrative distrikter, nord og sør: i nord ble administrasjonen betrodd Kitai-embetsmenn, valgt av stammene, mens i sør ble administrasjonen betrodd kinesiske tjenestemenn som fulgte tradisjoner fra Tang-dynastiet . Lovene hadde en annen anvendelse i de to distriktene: i nord opprettholdt lovsystemet de særegne tradisjonene til det nomadiske Kitai-folket, mens i sør var den kinesiske innflytelsen mer markert.
I 918 ble hovedstaden etablert i en ny befestet by, kalt Shangjing (上京). I tillegg til hovedstaden ble det bygget mer enn tretti befestede byer, hvorav noen, i tillegg til å tjene som hovedsteder i de administrative regionene, også ble viktige handelssentre.
The Kitai hadde ikke noe manus. Først i 920 ble et skriftsystem introdusert for Kitai-språket, kjent som "stort skrift", som, selv om det inneholdt kinesiske tegn, ikke var forståelig for kinesisktalende befolkninger, og ennå ikke har blitt dechiffrert av lingvister. I 925 ble en ny type skrift introdusert, basert på fonetisk transkripsjon og imitert av uigurenes skriftsystem , som er kjent som "liten skrift". Dette systemet har blitt delvis dechiffrert, og nylige funn gjort i nærheten av Datong , der kongedømmets vestlige hovedstad en gang lå, vil kanskje tillate fullstendig dechiffrering.
Kitaiene var tradisjonelt animister . Etter at imperiet ble grunnlagt, beordret imidlertid Ābǎojī bygging av buddhistiske , konfucianske og taoistiske templer . Påfølgende keisere omfavnet buddhismen .
I 918 prøvde Ābǎojī å introdusere en annen innovasjon, og lånte det kinesiske konseptet førstefødselsrett : han kalte sin eldste sønn, prins Bei, sin etterfølger. Systemet med å overføre kraft til den eldste sønnen tok imidlertid ikke grep blant Kitaiene før på slutten av 1000-tallet . Enken etter Abaoji, Yangtian, godtok faktisk ikke prinsippet om fødselsrett, og vurderte den andre sønnen Déguāng (926–947) mer egnet til å etterfølge faren. Prins Bei ble drept i 936 , til tross for å ha trukket seg fra arvekampen .
Problemene med arv dukket opp igjen ved Deguangs død i 947 , og ble løst med oppstigningen til tronen til Ābǎojīs nevø, Shìzōng .
Samme år startet Shizong en ekspedisjon mot hovedstaden i det senere Jin-dynastiet , Kaifeng , og klarte å okkupere den i en kort periode.
Songens svakhet manifesterte seg igjen i 1004 , da Kitai påførte dem et avgjørende nederlag og tvang dem til å betale hyllest i bytte mot tilbakelevering av det erobrede territoriet.
I 1044 angrep Kitai- riket Tangut -riket og erobret deler av dets territorium.
Den tilsynelatende styrken til Liao møtte imidlertid en ny fiende, Jurchen fra Jin-dynastiet , som angrep Kitai-riket fra nord og til slutt beseiret det i 1125 . Noen Kitai-adelsmenn, ledet av Yelü Dashi , tok tilflukt i Sentral-Asia hvor de grunnla imperiet Kara Khitay .
Navn på tempel | Posthumt navn | Fornavn | Varigheten av regjeringen | Betegnelse for periodene |
---|---|---|---|---|
Tàizǔ 太祖 |
大聖 大 明 神 烈 天 皇帝 Dà Shèng Dà Míngshén Liètiān Huángdì |
Yēlǜ Ābǎojī 耶律 阿保機 |
907 - 926 | Shéncè 神 冊916 - 922 Tiānzàn 天 贊922 - 926 Tiānxiǎn 天 顯926 |
Tàizōng 太宗 |
孝 武惠文 皇帝 Xiàowǔ Huìwén Huángdì |
Yēlǜ Déguāng 耶律 德光 |
926 - 947 | Tiānxiǎn 天 顯927 - 938 Huìtóng 會同938 - 947 Dàtóng 大同947 |
Shìzōng 世宗 |
孝 和 莊憲皇 帝 Xiàohé Zhuāngxiàn Huángdì |
Yēlǜ Ruǎn 耶律 阮 |
947 - 951 | Tiānlù 天祿947 - 951 |
Mùzōng 穆宗 |
孝 安 敬 正 皇帝 Xiàoān Jìngzhèng Huángdì |
Yēlǜ Jǐng耶律 璟 |
951 - 969 | Yìnglì 應 曆951 - 969 |
Jǐngzōng 景宗 |
孝成 康靖 皇帝 Xiàochéng Kāngjìng Huángdì |
Yēlǜ Xián 耶律 賢 |
969 - 982 | Bǎoníng 保 寧969 - 979 Qiánhēng 乾 亨979 - 982 |
Shèngzōng 聖宗 |
文 武大孝 宣 皇帝 Wénwǔ gir Xiàoxuān Huángdì |
Yēlǜ Lóngxù 耶律 隆 緒 |
982 - 1031 | Qiánhēng 乾 亨982 Tǒnghé 統 和983 - 1012 Kāitài 開泰1012 - 1021 Tàipíng 太平1021 - 1031 |
Xīngzōng 興宗 |
神聖 孝章 皇帝 Shénshèng Xiàozhāng Huángdì |
Yēlǜ Zōngzhēn 耶律 宗 真 |
1031 - 1055 | Jǐngfú 景福1031 - 1032 Chóngxī 重 熙1032 - 1054 |
Dàozōng 道 宗 |
孝文 皇帝 Xiàowén Huángdì |
Yēlǜ Hóngjī 耶律洪基 |
1055 - 1101 | Qīngníng 清 寧1055 - 1064 Xiányōng 咸 雍1065 - 1074 Tàikāng 太康 bzw. Dàkāng 大 康1075 - 1084 Dà'ān 大安1085 - 1094 Shòuchāng 壽昌 bzw. Shòulóng 壽 隆1095 - 1101 |
Tiānzuòdì 天祚帝 |
Yēlǜ Yánxǐ 耶律 延禧 |
1101 - 1125 | Qiántǒng 乾 統1101 - 1110 Tiānqìng 天 慶1111 - 1120 Bǎodà 保 大1121 - 1125 |
Se også: Khitan