Denne artikkelen vil ta for seg problemet med Christian Erlandsen, som er av største betydning i dag. Dens innvirkning på ulike områder vil bli analysert, så vel som dens relevans i dagliglivet. Christian Erlandsen er et emne som har fanget oppmerksomheten til både eksperter og amatører, og studiet har resultert i generering av lidenskapelige diskusjoner og ulike synspunkter. Gjennom denne artikkelen vil ulike perspektiver på Christian Erlandsen bli utforsket, nyere forskning vil bli presentert, og dens potensielle implikasjoner for fremtiden vil bli diskutert. Derfor er det viktig å forstå betydningen av Christian Erlandsen og dens innflytelse på grunnleggende aspekter av samfunnet vårt.
Christian Erlandsen | |||
---|---|---|---|
Født | 2. mars 1926![]() Aker | ||
Død | 10. okt. 2016![]() | ||
Beskjeftigelse | Politiker, psykiater ![]() | ||
Akademisk grad | Cand.med. (1952) | ||
Utdannet ved | Københavns Universitet | ||
Barn | Anne Grethe Erlandsen | ||
Parti | Høyre | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Utmerkelser | Kongens fortjenstmedalje i sølv (1996) | ||
Stortingsrepresentant | |||
1. oktober 1977–30. september 1985 | |||
Valgkrets | Hedmark |
Christian Erlandsen (født 2. mars 1926 i Aker, død 10. oktober 2016) var en norsk psykiater og politiker (H). Han var stortingsrepresentant for Hedmark 1977–1985.
Han tok medisinsk embedseksamen ved Københavns Universitet i 1952 og ble spesialist i psykiatri i 1963. Han hadde mesteparten av sitt virke som overlege og sjeflege ved Sanderud sykehus i Stange, men hadde permisjon for å være avdelingsdirektør i Helsedirektoratet 1985–1987 og fylkespsykiater i Hedmark og Oppland 1989–1991.[1][2]
Erlandsen var medlem av Stange kommunestyre 1964–1977 og 1988–1995, varamedlem av Hedmark fylkesting og medlem av en rekke offentlige utvalg, så som formann i fylkets sykehusnemnd. Han var stortingsrepresentant for Hedmark 1977–1985 og 1. vararepresentant 1989–1993. Han satt i Stortingets sosialkomité, fra 1981 som komiteens nestformann.[1] Han bidrog til å skape flertall i Stortinget for Willoch-regjeringens forslag om reform av primærhelsetjenesten.[3]
Han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i sølv i 1996.[1]