I dag er Bruno Pontekorvo et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Fra opprinnelsen og utviklingen til dens innvirkning på dagens samfunn, har Bruno Pontekorvo blitt et interessepunkt og debatt på forskjellige områder. Gjennom historien har Bruno Pontekorvo spilt en grunnleggende rolle i menneskers liv, og påvirket måten de tenker, handler og forholder seg på. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige aspektene knyttet til Bruno Pontekorvo, og analysere dens betydning og relevans i dag.
Bruno Pontekorvo | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 22. aug. 1913[1][2][3][4]![]() Pisa[5] | ||
Død | 24. sep. 1993[2][3][4][6]![]() Dubna | ||
Beskjeftigelse | Fysiker, kjernefysiker, naturviter ![]() | ||
Utdannet ved | La Sapienza Universitetet i Pisa | ||
Doktorgrads- veileder | Enrico Fermi Frédéric Joliot-Curie | ||
Søsken | Gillo Pontecorvo Guido Pontecorvo | ||
Parti | Sovjetunionens kommunistiske parti Parti communiste français | ||
Nasjonalitet | Italia (1946–1993) Storbritannia Sovjetunionen Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927) Kongedømmet Italia (1913–1946) | ||
Gravlagt | Cimitero acattolico di Roma | ||
Medlem av | Det russiske vitenskapsakademi Sovjetunionens vitenskapsakademi | ||
Utmerkelser | 6 oppføringer
Stalinprisen
Leninordenen Oktoberrevolusjonsordenen Arbeidets røde fanes orden Leninprisen Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin | ||
Arbeidssted | La Sapienza Det forente instituttet for kjerneforskning Chalk River Laboratories | ||
Fagfelt | Kjernefysikk,[7] partikkelfysikk, fysikk,[7] forskning og utvikling[8] | ||
Doktorgrads- studenter | Revaz Salukvadze | ||
Bruno Pontekorvo var en italiensk-russisk fysiker. Han ble utdannet i Italia og siden i England. Han var tilknyttet den anglo-kanadiske forskergruppen som arbeidet med utviklingen av kjernefysisk energi i Montréal fra 1943 til 1946, og var siden ved det kanadiske forsyningsdepartmentet frem til 1949. Han hadde en ledende forskerstilling ved atomforskingsinstituttet i Harwell i Storbritannia i 1949-1950. Han forlot i hemmelighet Storbritannia i 1950 og reiste til Sovjetunionen hvor han ble tilknyttet Vitenskapsakademiet i Moskva og instituttet for kjernefysikk i Dubna. Fra 1956 var han gruppeleder ved instituttet hvor han har arbeidet med utvikling av akselerratortyper.