I dagens verden er Gillo Pontecorvo et tema som har blitt stadig mer aktuelt. Enten på grunn av sin innvirkning på samfunnet, sin betydning i det vitenskapelige feltet eller sin innflytelse på populærkulturen, har Gillo Pontecorvo blitt et tema av allmenn interesse. Etter hvert som samtalene rundt Gillo Pontecorvo fortsetter, er det avgjørende å forstå betydningen og implikasjonene. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige fasettene til Gillo Pontecorvo og analysere dens rolle i den moderne verden. Fra opprinnelsen til dens innvirkning på nåtiden, vil vi fordype oss i det fascinerende universet til Gillo Pontecorvo og oppdage alt dette temaet har å tilby.
Gillo Pontecorvo | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | Gilberto Pontecorvo 19. nov. 1919[1][2][3][4] ![]() Pisa[5] | ||
Død | 12. okt. 2006[1][2][4][6]![]() Roma[7] | ||
Beskjeftigelse | Filmregissør, skuespiller, manusforfatter, komponist, regissør, filmprodusent ![]() | ||
Søsken | Guido Pontecorvo Bruno Pontecorvo | ||
Barn | Marco Pontecorvo | ||
Nasjonalitet | Italia (1946–2006) Kongedømmet Italia (1919–1946) | ||
Gravlagt | Campo Verano[8] | ||
Utmerkelser | Storkors av Republikken Italias fortjenstorden David di Donatello for beste regi Gulløven Nastro d'Argento for best director | ||
Gillo Pontecorvo (født 19. november 1919 i Pisa, Toscana, Italia, død 12. oktober 2006 i Roma, Italia) var en italiensk filmregissør, mest kjent for den kontroversielle politiske krigsfilmen Kampen om Algerie fra 1965.[9]
Pontecorvo var sønn av en framstående jødisk forretningsmann og yngre bror av det internasjonalt anerkjente fysikeren Bruno Pontecorvo. Han studerte naturvitenskap i skolen og oppnådde en grad i kjemi ved Universitetet i Pisa. Det var der som han først kom i kontakt med politisk opposition i form av venstreorienterte studenter og forelesere. I 1938 kort etter avgangseksamen og stilt ovenfor voksende antisemitisme flyktet han till Frankrike, der han fant seg arbeid som journalist og korrespondent for de italienske avisene La Repubblica og Paese Sera.
I Paris engasjerte Pontecorvo seg i filmverdenen, inledningsvis med korte dokumentarfilmer, og etterhvert narrative filmer. Han ble assistent for den nederlandske dokumentarfilmskaperen Joris Ivens, og franksmannen Yves Allégret. Pontecorvo regisserte sin første spillefilm, Den store blå vegen, i 1957. Internasjonal oppmerksomhet fikk han med holocaust-dramaet Kapò i 1959.