I dag er Attilio Ariosti et tema som har fanget oppmerksomheten til mange mennesker rundt om i verden. Siden fremveksten har Attilio Ariosti skapt stor interesse og vært gjenstand for debatt i ulike miljøer. Attilio Ariosti har gjennom årene vist seg å være relevant på ulike områder, fra teknologi til politikk, kultur og samfunn generelt. Når vi fortsetter å utforske og analysere Attilio Ariosti, er det viktig å forstå dens innvirkning på våre daglige liv og verden rundt oss. I denne artikkelen skal vi fordype oss i betydningen av Attilio Ariosti og dens innflytelse på ulike aspekter av dagens samfunn.
Attilio Ariosti | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 5. nov. 1666[1][2][3][4]![]() Bologna[5] | ||
Død | 1729[6][7][8][9]![]() London[10] | ||
Beskjeftigelse | Komponist, munk, viola d'amore player, skribent, sanger, organist, cembalist ![]() | ||
Periode | Barokkmusikk | ||
Musikalsk karriere | |||
Sjanger | Opera | ||
Instrument | Viola d'amore | ||
Attilio Ariosti (1666–1729) var en italiensk komponist, hovedsakelig av operaer.
Ariosti ble født inn i en middelklassefamilie og fikk fiolin-, orgel- og komposisjonsundervisning. I 1689 trådte han inn i minorittordenen, ble diakon i 1692 og fikk samme år organistposten ved kirken S. Maria dei Servi i Bologna. Etter at han komponerte noen oratorier, fikk han de første kontaktene i teaterverdenen.
De første operaene fikk han oppført i Venezia i 1697. Fra 1697 til 1703 var han hoffkomponist ved Sophie Charlotte av Hannovers hoff i Lietzenburg ved Berlin. Her komponerte han operaene La fede ne tradimenti, L'inganno, vinto della costanza og Mars und Irene. Ellers skrev han ved hoffet forskjellige arier, kantater og kammerkonserter.
På grunn av en fysisk konfrontasjon med overhoffkapellmesteren måtte han forlate Schloss Charlottenburg i året 1703.[11] Deretter var han en kort tid ansatt ved hoffet i Anjou. Mellom 1703 og 1709 tjenestegjorde han som keiser Josef I av Det tysk-romerske rikes østerrikske generalagent for Italia.
Etter 1715 opplevde han store suksesser i Paris og London som først ble overtruffet da Georg Friedrich Händel entret scenen. I 1719 samarbeidet Ariosti og Händel i Royal Academy of Music. Arisosti skrev drama, var sanger, spilte cello og cembalo, men favorittinstrumentet hans var viola d'amore, og det var dette instrumentet han spilte mellom aktene i Amadigi di Gaula 12. juli 1716 som Händels første kjente framføring i London.
Arisosti skrev 21 solosonater for viola d'amore som vanligvis blir kalt «Stockholm-sonatene» da den eneste bevarte kilden for de fleste av dem oppbevares i Statens Musikbibliotek i Stockholm. Disse verkene viser en utpreget sans for humor og overraskende harmonier, og en kreativ bruk av stillhet.
Ariosti skrev rundt 25 operaer, opprinnelig etter forbilder av Jean-Baptiste Lully, senere av Alessandro Scarlatti. Han skrev også rundt fem oratorier og en rekke kantater og instrumentalverk.