Éviankonferansen

I dagens verden har Éviankonferansen blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av enkeltpersoner og samfunn. Siden fremveksten har Éviankonferansen fanget oppmerksomheten til både eksperter og fans, og skapt debatt fra opprinnelsen til dens innvirkning på det moderne samfunnet. Éviankonferansen har blitt studert og analysert fra ulike perspektiver, noe som har gitt opphav til en enorm mengde informasjon og meninger om saken. I denne artikkelen vil vi fordype oss i den spennende verdenen til Éviankonferansen, utforske dens betydninger, implikasjoner og mulige fremtidige utviklinger.

Jødiske flyktningbarn fra Hitler-Tyskland ankommer Storbritannia i desember 1938.
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Éviankonferansen ble avholdt i Évian-les-Bains i Frankrike fra 6. til 15. juli 1938 og hadde som formål å diskutere strømmen av jødiske flyktninger fra nazistenes forfølgelser i det nylig sammenslåtte Tyskland og Østerrike. Konferansen hadde representanter fra 32 stater og var en følge av et initiativ fra USAs president Franklin D. Roosevelt.

Etter Anschluss, Østerrikes tilslutning til Hitler-Tyskland 13. mars 1938, inviterte Roosevelt til Éviankonferansen for å diskutere utfordringen med flyktninger fra Tyskland og Østerrike, der 32 land og 24 frivillige organisasjoner møttes. Konferansen ga få resultater. Storbritannia motsatte seg mer innvandring til Palestinamandatet der innvandringen allerede var strammet inn etter det arabiske opprøret i 1936. Europeiske land som allerede hadde tatt i mot flyktninger, ville ikke ta i mot enda flere. USA ville ta i mot en kvote på 27 230, mens Den dominikanske republikk tilbød seg å ta i mot 100 000 - det urealistiske tilbudet var trolig et PR-fremstøt. Australias representant uttalte: «Vi har ikke et raseproblem og er derfor ikke interessert i å importere et» (As we have no racial problem, we are not desirous of importing one.)[1]

International Committee on Refugees (ICR) ble etablert etter Evian. ICR fikk i oppgave å finne mottakerland for flyktningene og forhandle med tyske myndigheter om at jødene kunne forlate landet uten å gi fra seg alle sine verdier. ICR fikk i stand en ordning med Hjalmar Schacht i januar 1939 og ICR fullførte forhandlingene med Helmuth Wohlthat juni. Jøder utenfor Tyskland var opprørt over avtalen som de mente innebar betaling av løsepenger og aksept for at den tyske staten kunne stjele jødenes eiendeler. Krigen brøt ut før særlig var gjort.[2]

Litteratur

  • Silberklang, David (2013). «The allies and the holocaust». I Rozett, Robert; Spector, Shmuel. Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5. 

Referanser

  1. ^ Silberklang (2013) s. 76-77
  2. ^ Silberklang (2013) s. 77

Eksterne lenker