I dagens verden forblir Yann Tiersen et tema for konstant interesse og debatt. Over tid har dens relevans økt og har påvirket ulike sektorer av samfunnet. Fra det personlige nivået til det profesjonelle nivået har Yann Tiersen vist seg å være et avgjørende punkt som ikke kan ignoreres. Dens innflytelse har spredt seg til alle verdenshjørner, og påvirker mennesker i alle aldre, kulturer og forhold. I denne artikkelen vil vi utforske i detalj de ulike fasettene til Yann Tiersen og hvordan den har formet og fortsetter å forme vår virkelighet.
Yann Tiersen | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | Yann Pierre Tiersen 23. juni 1970[1][2] ![]() Brest | ||
Beskjeftigelse | Komponist, sanger, pianist, filmmusikkomponist, sanger og låtskriver, musiker ![]() | ||
Ektefelle | Natacha Régnier Émilie Quinquis (2016–) | ||
Barn | Elliott Armen[3] | ||
Nasjonalitet | Frankrike | ||
Utmerkelser | Ridder av Ordre des Arts et des Lettres | ||
Opphav | Brest | ||
Musikalsk karriere | |||
Sjanger | Minimalistisk musikk, nyklassisisme, rock | ||
Instrument | Piano, multiinstrumentalist, vokal | ||
Aktive år | 1995– | ||
Plateselskap | Virgin, EMI, Mute Records | ||
Nettsted | https://www.yanntiersen.com/ | ||
IMDb | IMDb | ||
Guillaume Yann Tiersen (født 23. juni 1970 i Brest i Frankrike) er en bretonsk minimalistisk komponist og multiinstrumentalist bosatt i Paris i Frankrike. Noen kritikere har sammenlignet ham med komponister som Erik Satie, Philip Glass, Michael Nyman og Nino Rota.[trenger referanse] Han er blant annet kjent for filmmusikken til Den fabelaktige Amélie fra Montmartre og Good bye, Lenin!. Han bruker spesielt piano, fioliner og trekkspill i sine verker.
Tiersen er utdannet ved musikkhøyskolene i Rennes, Nantes og Boulogne. Han fikk sitt gjennombrudd i Frankrike i 1998 med albumet La Phare, men det var først med filmmusikken til Den fabelaktige Amélie fra Montmartre at han slo internasjonalt igjennom.[trenger referanse] I tillegg til denne og Good bye, Lenin! har han skrevet musikken til filmene La Vie Rêvée des Anges (1998), Alice et Martin (1998), Qui Plume la Lune? (1999) og Dust Lane (2010).
I hans album er noen av hans musikkstykker rent instrumentelle, mens andre er sunget av ham selv eller gjestesolister.
Hans liveopptredener varierer betydelig. Noen ganger tar han med orkester og mange samarbeidspartnere, mens andre ganger spiller han mer minimalistiske konserter med bare ham selv, trommeslager, bassist og gitarist. Han spiller både piano, trekkspill og fiolin, og i tyngre sanger også elgitar.