I dag er Wilhelm Pfeffer et tema som har fanget oppmerksomheten til mange mennesker rundt om i verden. Med utviklingen av teknologi og demokratisering av informasjon, har Wilhelm Pfeffer blitt et interessepunkt for mennesker i alle aldre og bakgrunner. Fra dens innvirkning på samfunnet til dens innflytelse på populærkulturen, har Wilhelm Pfeffer satt et betydelig preg på måten vi lever og oppfatter verden rundt oss på. I denne artikkelen vil vi utforske virkningen og betydningen av Wilhelm Pfeffer i dag, så vel som dens relevans for fremtiden.
Wilhelm Pfeffer | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 9. mars 1845[1][2][3][4]![]() Grebenstein[5] | ||
Død | 31. jan. 1920[1][2][3][4]![]() Leipzig[6][7] | ||
Beskjeftigelse | Botaniker, farmasøyt, universitetslærer, fysiolog ![]() | ||
Akademisk grad | Ph.d. (1865) (deles ut av: Georg-August-Universität Göttingen) habilitasjon (1871) (deles ut av: Philipps-Universität Marburg) | ||
Utdannet ved | Georg-August-Universität Göttingen (1863–) Humboldt-Universität zu Berlin Philipps-Universität Marburg (1868–) (studieretning: farmasi) | ||
Doktorgrads- veileder | Rudolph Fittig | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
Medlem av | 15 oppføringer
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina (1880–)
Bayerische Akademie der Wissenschaften (1880–) Det saksiske vitenskapsakademiet (1887–) (ordinær medlem) Det prøyssiske vitenskapsakademiet (1889–) (korresponderende medlem) Kungliga Fysiografiska Sällskapet i Lund (1895–) Royal Society (1897–) (utenlandsk medlem av Royal Society) Kungliga Vetenskapsakademien (1897–) American Academy of Arts and Sciences (1897–) Göttingens vitenskapsakademi (1902–) National Academy of Sciences (1903–) (Foreign Associate of the National Academy of Sciences) Vitenskapsakademiet i St. Petersburg (1908–) (korresponderende medlem)[8] Det ungarske vitenskapsakademiet Schwarze Verbindung Corps Frisia Göttingen Burschenschaft Arminia Marburg | ||
Utmerkelser | Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1895)[9] Croonian Medal and Lecture (1898) Pour le Mérite for vitenskap og kunst (1908)[9] Cothenius-Medaille (1910) | ||
Arbeidssted | Philipps-Universität Marburg (1871–)[10] Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität (1873–) Universitetet i Basel (1877–) Eberhard-Karls-Universität Tübingen (1878–) Universitetet i Leipzig (1887–) | ||
Fagfelt | Botanikk | ||
Kjent for | Pfeffersche Zelle | ||
Wilhelm Friedrich Philipp Pfeffer (født 9. mars 1845 og død 31. januar 1920) var en tysk botaniker og plantefysiolog født i Grebenstein.
Pfeffer studerte kjemi og farmasi ved Georg-August-Universität Göttingen,[11] under blant annet professorene Friedrich Wöhler (1800-1882), William Eduard Weber (1804-1891) og Wilhelm Rudolph Fittig (1835-1910). Etterpå fortsatte han sin utdannelse ved universitetet i Marburg og Berlin. I Berlin studerte han under botenikkeren Alexander Braun (1805-1877) og var assistent til Natanael Pringsheim (1823-1894). Senere var han assistent for Julius von Sachs (1832-1897) i Würzburg,
I 1873 ble han utnevnt til professor i farmakologi og botanikk vedRheinische Friedrich-Wilhelms-Universitätversitetet i Bonn, etterfulgt av en professorstilling ved Universitetene i Basel (fra 1877) og Tübingen (fra 1878), hvor han også fungerte som direktør for Botanischer Garten der Universität Tübingen. I 1887 ble han professor ved Universitetet i Leipzig og direktør for dets botaniske hage.
Han ble valgt til medlem av det Kongelige svenske vitenskapsakademiet i 1897.
Pfeffer var en pioner innenfor moderne plantefysiologi. Hans vitenskapelige interesser var innenfor thermonastic og photonastic bevegelser av blomster, plantebevegelser av blader, protoplasma og fotosyntese. I 1877 forsket han på plantemetabolisme, og utviklet i den forbindelse en semi-porøs membran for å studere fenomener relatert til osmose. "Pfeffer celle" er oppkalt etter enheten for måling av osmose som han konstruert for å bestemme det osmotiske trykket i en løsning.[12]
I løpet av sin tid i Leipzig, publiserte Pfeffer en artikkel om bruk av fotografi til å studere plantevekst. Han ønsket å forlenge de eksperimentene med kronofotografi som Étienne-Jules Marey (1830-1904) hadde gjort tidligere, ved å produsere en kortfilm som involverer stadier av plantevekst. Denne "filmen" ville bli tatt over en periode på flere uker med eksponeringer tatt med jevne mellomrom. Senere ble intervallfotografering en vanlig prosedyre.[13]