Tønnehvelvet er en halvomkrets og er et av de enkleste systemene for ikke-flat tak , som brukes til å dekke generelt rektangulære rom.To tønnehvelv danner tverrhvelvet.
Et ekte tønnehvelv har skjøter som konvergerer mot et hypotetisk senter, ellers bør vi snakke om et "upassende" hvelv (i armert betong , betong , tre , steiner eller ikke-orienterte murstein, etc.). Alltid generelt ble tønnehvelvet, som alle hvelvede strukturer , laget for å dekke bygninger med mur- og/eller steinbærende strukturer, og derfor antar det i seg selv samme strukturelle layout.
I geometri er tønnehvelvet, som en overflate, en del av de såkalte koniske overflatene , det vil si generert av rotasjonsbevegelsen til en rett linje r, kalt generatrise, rundt en annen rett linje s, kalt rotasjonsakse , generelt i tilstanden der slike rette linjer r og s er koplanare med hverandre.
I henhold til takets planimetriske form er aksen til tønnehvelvet, enten sylindrisk eller konisk, anordnet slik at dihedralen dannet av to motsatte flater av miljøet til dette taket tilhører halveringsplanet .
I motsetning til tverrhvelvet er det ikke delt inn i spenn , derfor trenger det ikke ha et begrenset forhold mellom lengde og bredde, men kan teoretisk strekke seg til uendelig i lengde (eller dybde ) gitt en viss åpning ( felt eller lys ).
I henhold til posisjonen til senteret "C" av dirrixen i forhold til et skatteplan (flyet som passerer der støttene slutter og hvelvet begynner), klassifiseres sirkulære tønnehvelv i følgende typer:
Det er også hvelv bygget med utgangspunkt i en spissbue eller annen ikke-sirkulær form for bue .
Når geometrien til hovedformen krysses av tønnehvelv av mindre dimensjoner har vi et tønnehvelv med lunetter eller klør.
Tønnehvelvet, hovedsakelig i den runde formen, ble mye brukt:
i romersk arkitektur:
i barokkarkitektur :
i nyklassisistisk arkitektur
Tønnehvelvet ble også brukt for eksempel i klosteret Morimondo, som ligger mellom Pavia og Milano.
.