I denne artikkelen skal vi utforske Tanákh og dens relevans i den nåværende konteksten. Tanákh har vært gjenstand for diskusjon og studier på ulike områder, og er et tema av interesse for akademikere, fagfolk og eksperter på området. Gjennom årene har Tanákh vist seg å ha en betydelig innflytelse på ulike aspekter av dagliglivet, fra dens innvirkning på samfunnet til dens rolle i utviklingen av nye teknologier. Gjennom denne artikkelen søker vi å analysere og forstå betydningen av Tanákh, samt implikasjonene det kan ha i ulike kunnskapsområder.
Tanákh (hebraisk: תנך) er det mest brukte jødiske navnet for Den hebraiske Bibelen.[1] Tanákh svarer i hovedtrekk til det kristne Det gamle testamente, men med ulik rekkefølge av bøkene, noe ulik versnummerering (særlig i Salmenes bok) og en tildels vesentlig ulik fortolkningshistorie. Tanákh er i seg selv et akronym for de tre hoveddelene av den jødiske Bibelen: Torá (Loven, Mosebøkene) - Nebiím (Profetene) - Ketubím (Skriftene). Formen for framstillingen som er autoritativ for rabbanittisk jødedom er kjent som den masoretiske bibelteksten (MT, ; fra hebraisk masora, «tradisjon»), og er inndelt i 24 bøker mens de protestantiske bibeloversettelsene deler inn det samme materialet i 39 bøker.
Moderne forskere som søker å forstå historien til Den hebraiske Bibelen benytter en rekke av kilder, i tillegg til den masoretiske teksten.[2] Blant disse kildene er tidlige oversettelser, som den greske Septuaginta og den gammelsyriske Peshitta, foruten den samaritanske Pentateuch, dødehavsrullene og sitater fra rabbanittiske manuskripter. Mange av disse kildene kan være eldre enn den masoretiske teksten og skiller seg fra den.[3] Disse forskjellene har gitt vekst til teorien om at enda en annen tekst, en Urtekst av Den hebraiske Bibelen, en tekst som en gang eksisterte og som er kilden til de versjoner som eksisterer i dag.[4] Direkte påvisning av en slik tekst har aldri blitt funnet, og av de tre kjente versjonene (den gresk Septuaginta, den masoretiske teksten, samaritanske Pentateuch) er det nærmeste til Urteksten er ennå ikke fullt avklart.[5]
Synonym: Miqrá (hebraisk מקרא)
I jødedommen kalles Den hebraiske bibelen for Tanakh (תנ"ך), en sammensetning av navnene for de tre delene:
Både inndelingen og rekkefølgen er annerledes enn i den kristne versjonen, men innholdet er i all hovedsak det samme som i den versjonen som brukes av protestantiske kirker.
Etiopiske jøder aksepterer også de deuterokanoniske bøker som del av den jødiske bibelen.
På 200-tallet f.Kr. gjorde jødiske lærde en oversettelse av Mosebøkene til gresk, kjent som Septuaginta. Septuaginta ble senere utvidet til også å omfatte de øvrige deler av den hebraiske bibelen og de deuterokanoniske bøker, og er rettesnor både for den katolske og den ortodokse versjonen.
(Rekkefølge etter jødisk tradisjon) For å se rekkefølge etter kristen tradisjon se artikkelen: Det gamle testamente