Tåtten om Gunnar Tidrandebane

I denne artikkelen vil temaet Tåtten om Gunnar Tidrandebane bli tatt opp fra ulike perspektiver med sikte på å gi en bred og detaljert visjon av dette temaet som er så relevant i dag. Langs disse linjene vil de ulike aspektene knyttet til Tåtten om Gunnar Tidrandebane bli presentert, inkludert dens historie, dens innvirkning på samfunnet, dens implikasjoner på globalt nivå, og mulige løsninger og utfordringer den utgjør. De ulike meningene og standpunktene i saken vil også bli analysert, med det formål å tilby en balansert og fullstendig visjon som lar leseren fullt ut forstå viktigheten og kompleksiteten til Tåtten om Gunnar Tidrandebane i dag.

Tåtten om Gunnar Tidrandebane (norrønt Gunnars saga þiðrandabana eller Gunnars þáttr Þiðrandabana[1]) er en kort islendingesaga fra 1200-tallet. Historien foregår øst på Island ca år 1006-1008 og handler om nordmannen Gunnar som blir trukket inn i en feide om gjeld, og må flykte over hele Island. Tåtten/sagaen tilhører den gruppen av tætter som har blitt sammenlignet med lengre islendingesagaer med sine ættefeider[2]; den er også et karakteristisk eksempel på det fenomenet i islendingesagaenes æresbegrep at tjenestefolk med sine ord eller gjerninger kan sette husbonden i en æres-knipe som medfører mange drap.

Gårdsarbeideren Asbjørn Vegghammar setter seg i gjeld, og unndrar seg å betale gjelden. Asbjørn er først i tjeneste hos Bjørn Koreksson og brødrene hans, deretter hos Kjetil i Njardvik. Bjørn er i utgangspunktet god venn med Kjetils fostersønn Tidrande Geitesson. Tittelens Gunnar er en nordmann som har kommet til Island for å drive handel sammen med vennen Tormod; de blir boende hos Kjetil. Bjørn og seks andre menn, blant dem Tidrande, reiser til Njardvik for å stevne Asbjørn. Sju menn døde i det første møtet: Asbjørn, Kjetil, Bjørn, Tore Englandsfarar fra Bjørns følge og to av Kjetils gårdsgutter. Til sist dør Tirande da Gunnar kaster et spyd etter ham.

Sagaens avsnitt 3 til 6 forteller deretter om Gunnars flukt fra Tidrandes bror Torkjell; hvor Gunnar finner tilflukt på flere gårder på øst-Island. I det siste og sjuende avsnittet finner han hjelp hos Gudrun Osvivsdatter vest ved Helgafell. Hun hjelper ham også tilbake til Norge. Dette siste avsnittet gjengis også i Laksdøla saga, hvor det kalles Njarðvikingasaga[3].

Sagaen eller tåtten står i gjeld til flere andre sagaer. Laksdøla saga har blitt nevnt som en kilde, mens andre mener at Laxdøla har brukt denne sagaen som kilde[4]. Forfatteren ser ut til å anta at leseren er kjent med Droplaugarsona saga[4]. De fleste mener at sagaen er identisk med den tapte Njarðvikingasaga[4][5], mens andre[1] finner det usannsynlig at en nordmann skal ha gitt sitt navn til en hel saga.

Sagaen ble oversatt til norsk i 1939 og i 1980 som Tåtten om Gunnar Tidrandebane[6][7]. Siste utgave på nynorsk ved Børge Nordbø i fembindsverket Islendingesagaene, 2014.

Referanser

  1. ^ a b Finnur Jónsson. Den oldnorske og oldislandske litteraturs historie; bind 2. København, 1898/1923
  2. ^ Joseph Harris. «Þættir». I: Dictionary of the Middle Ages. (Joseph R. Strayer, ed.). Bind 12; s. 1-6. Scribner, 1989. ISBN 0-684-18278-5
  3. ^ Fornrit 2011 Arkivert 24. januar 2013 hos Wayback Machine., forlagspresentasjon av samleutgave av sagaene (pdf)
  4. ^ a b c Jónas Kristjánsson. Eddas and sagas, Iceland's Medieval Literature. Translated by Peter Foote. Hið íslenska bókmenntafélag, 2007. ISBN 978-9979-66-120-5
  5. ^ Halldór Hermannsson: Islandica, sitert etter heimskringla.no kildeindex
  6. ^ skandinaviske-oversaettelser.net
  7. ^ Snegle-Halle og andre småsoger. Omsett av Sveinbjørn Aursland. Samlaget, 1980. (Norrøne bokverk ; 34). ISBN 82-521-1834-8. Første utgave 1939 med tittel: Islandske småsogor, omsett av Johan Hovstad. Gjenutgitt i bd 3 av Sagalitteraturen. Samlaget, 1984. ISBN 82-521-2423-2

Eksterne lenker

Autoritetsdata