Eirik Raudes saga

I dagens verden har Eirik Raudes saga blitt et tema med stor relevans og interesse for et bredt spekter av mennesker. Enten på grunn av sin innvirkning på samfunnet, sin historiske relevans eller sin innflytelse på populærkulturen, er Eirik Raudes saga et tema som vekker nysgjerrighet og debatt på ulike områder. I denne artikkelen vil vi utforske de forskjellige fasettene og perspektivene knyttet til Eirik Raudes saga, og analysere dens betydning og implikasjoner i dagens verden. Gjennom en tverrfaglig tilnærming vil vi søke å utdype forståelsen av Eirik Raudes saga, og tilby en omfattende visjon som lar leserne fordype seg i dette fascinerende emnet og utvide sin kunnskap om det.

Eirik Raudes saga (norrønt Eiríks saga rauða) er en islendingesaga om Eirik Torvaldsson Raude fra Jæren i Norge og om den norrøne utforskningen av Grønland og Nord-Amerika.

Sagaen er bevart i to manuskripter i noe ulike versjoner, Hauksbok fra 1300-tallet og Skålholtsbok fra 1400-tallet. Moderne filologer mener at den sistnevnte boken er mest opprinnelig til originalmanuskriptet som man antar ble skrevet en gang på 1200-tallet.

I Eirik Raudes saga blir det fortalt om de hendelser som leder til Eirik Raude blir gjort fredløs på Island, hvilket er grunnen til at han må flytte til Grønland, og siden om hans sønn Leiv Eirikssons oppdagelse av Vinland det gode, et sted der hvor tilsynelatende hveteåkrer sådde seg selv og hvor det grodde ville vinstokker.

Sagaen er ganske kortfattet, selv til sagalitteratur å være, men legger ikke skjul på at Eirik Raude var en hard og stridbar person:

«Trellene til Eirik løste et skred over gården til Valtjolv på Valtjovsstad. En av Valtjovs frender som het Øyolv Saur, drepte trellene ved Skeidsbrekkene ovenfor Vatnshorn; Eirik drepte derfor Øyolv Saur. Han drepte også Holmgange-Ravn ved Leikskålar. Geirstein og Odd på Jorve, som var Øyolvs frender, reiste sak mot Eirik, og han ble dømt til å flytte fra Haukadal.»

Saga forteller også at Leiv Eiriksson satte seil mot Norge i 999, hvor han gikk i kong Olav Tryggvasons tjeneste. Ett år senere ble han sendt tilbake til Grønland for å bringe kristendommen til folkene som hadde bosatt seg der sammen med Eirik Raude. Leiv Eiriksson ble den første europeer som satte foten på nordamerikansk jord. Dermed ble han også den første nordmannen som er tildelt plass blant de store oppdagelsesreisende:

«Så seilte Leiv til havs, men han ble lenge ute, og han fant land som han ikke visste om før. Der grodde hveteåkrer selvsådd, og der vokste det vintrær. Det var trær der av et slag som kalles masur (valbjørk) og av alt dette tok de med seg noen prøver; noen trær var så store at de ble brukt til hustømmer.»

Derimot er Eirik Raudes saga noe motstridende til hva som fortelles i Grønlendingenes saga som mener at Bjarne Herjolvsson oppdaget den nye verden først da han drev ut av kurs på veg til Grønland. Eirik Raudes saga nevner ikke det, men gir all ære til Leiv Eiriksson.

Eirik Raudes saga har en ofte referert hendelse om da volven Torbjørg besøkte storbonden på Herjolfsnes på Grønland. Det er få beskrivelser av volver og deres ritualer i den norrøne litteraturen. Det fortelles blant annet at hun fikk puter stoppet med hønsefjær å sitte på før hun ga sin spådom:

«Det var en kone som het Torbjørg der i bygden. Hun var spåkone og ble kalt «Lislevolve». Hun hadde ni søstre, og alle hadde vært spåkoner; men nå var bare hun i live. Om vinteren hadde Torbjørg for vane å dra rundt på gjesting; hun ble mest buden hjem til folk som gjerne ville få vite sin skjebne eller få greie på årveien. Ettersom Torkjel var den største bonden der omkring, så syntes det å være hans skyldighet å finne ut når det skulle bli slutt på dette uåret som sto på.»

Litteratur

  • Holtsmark, Anne: Vinland det gode med Erik Raudes saga og en Saga om Grønlendingene. Oslo: Fabritius & Sønner, 1964. 75 sider. Oversettelse av Anne Holtsmark til norsk fra AM 577 4to og Flateyjarbók. Tresnitt ved Hans Gerhard Sørensen.
  • Holtsmark, Anne (red.): «Erik Raudes saga» i Islandske Ættesagaer. Red. Hallvard Lie. Vol. II. Oslo: Aschehoug, 1953. 275-301.

Eksterne lenker