Svartstork
I denne artikkelen vil vi utforske virkningen av Svartstork på ulike aspekter av det moderne samfunnet. Fra dens innflytelse på populærkulturen til dens relevans i akademia, har Svartstork skapt omfattende debatt og kontroverser som fortjener å bli analysert i detalj. Gjennom disse sidene vil vi analysere de ulike perspektivene som finnes rundt Svartstork og hvordan det har formet det nåværende landskapet. På samme måte vil vi undersøke dens historiske rolle og dens projeksjon inn i fremtiden, for å forstå dens sanne omfang og mening i våre daglige liv.
| Svartstork | |||
|---|---|---|---|
.jpg)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Ciconia nigra | |||
| Populærnavn | |||
| svartstork | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Storkefugler | ||
| Familie | Storkefamilien | ||
| Slekt | Ciconia | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | våtmark, skog, fjell | ||
| Utbredelse: | |||
 Oransje:Hekkeområde Blå:Overvintringsområde Grønn:Standfugl | |||
Svartstork (vitenskapelig navn Ciconia nigra, Linnaeus, 1758) er en fugl i familien storker.
Beskrivelse
.jpg)
Den har et langt, rødt nebb, lange, røde bein, er svart med hvitt bryst og hvit buk. Den er ca. 1 m høy med et vingespenn på ca. 1.8 m og veier omkring 3 kg. Ungfuglenes fjærdrakt er som de voksnes, men nebb og bein er grågule. Som alle storker flyr den med utstrakt hals. I motsetning til sin nære slektning storken (hvit stork) er svartstorken en sky og forsiktig fugl.
Inndeling
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Elliott (2018).[1] Norske navn på arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[2][3] Eventuelle benevnelser i parentes er kun midlertidige beskrivelser, i påvente av et offisielt navn på arten.
- Ciconiiformes, storkefugler
- Ciconiidae, storkefamilien
- Leptoptilos
- L. crumenifer, marabustork
- L. dubius, storadjutant
- L. javanicus, småadjutant
- Mycteria
- M. americana, amerikastork
- M. ibis, gulnebbstork
- M. leucocephala, beltestork
- M. cinerea, malaystork
- Anastomus
- A. oscitans, asiagapenebb
- A. lamelligerus, afrikagapenebb
- Ciconia
- C. nigra, svartstork (monotypisk)
- C. abdimii, blåmaskestork
- C. microscelis, (ikke navngitt, afrikaullhalsstork)
- C. episcopus, ullhalsstork (asiaullhalsstork)
- C. stormi, svartkronestork
- C. maguari, maguaristork
- C. ciconia, stork
- C. boyciana, svartnebbstork
- Jabiru (monotypisk)
- J. mycteria, jabirustork
- Ephippiorhynchus
- E. asiaticus, svarthalsstork
- E. senegalensis, sadelnebbstork
- Leptoptilos
- Ciconiidae, storkefamilien
Utbredelse
Fuglen forekommer i østre deler av Europa og Asia. Noen isolerte populasjoner finnes i sørvestre Spania og i det sørlige Afrika. Flesteparten av svartstorkene i verden er trekkfugler som overvintrer i subtropiske og tropiske områder i Afrika, India og Sørøstasia. Populasjonene i Spania og det sørlige Afrika er standfugler. På tross av disse standfuglpopulasjonene regnes arten som monotypisk og deles ikke opp i underarter.
Norden
Fram til midten av 1800-tallet hekket den sparsomt i sørlige og midtre deler av Sverige da populasjonen minsket drastisk.
Man konstaterte noen enkelte hekkinger på 1940- og 1950-tallet, men siden var den forsvunnet fram til 1992 da man konstaterte to hekkende par, i henholdsvis Skåne og Västergötland. Artens hekkestatus i Sverige idag er usikker.[4] I 2004 ble en svartstork observert og fotografert ved Åsane i Rogaland.[5]
Biotop
Svartstorken hekker i våtmarksområder med forekomster av gammel skog med bar- og løvtrær. Den kan også holde til i fjellområder med tilstrekkelig forekomst av elver og ferskvannssjøer, og ernærer seg primært av fisk, men eter også amfibier og insekter. Svartstorken bygger reir av kvister i høye trær og bruker reiret i flere år etter hverandre.
Status
Artens tilbakegang i Europa skjedde parallelt med effektiviseringen av skog- og jordbruk fra midten av 1800-tallet. Mange steder i Europa der svartstorken tidigere var vanlig, er den idag forsvunnet eller uvanlig som hekkefugl. Men ettersom arten har en svært stor utbredelse og omfatter anslagsvis mellom 32000-44000 individer så kategoriseres den av IUCNs trusselkriterier som livskraftig(LC).[6] I et område fra Estland til Polen antar man at det finnes omkring 3 000 par, og at populasjonen vokser.[7]
Referanser
- ^ Elliott, A. (2018). Storks (Ciconiidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52205 on 28 April 2018).
- ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
- ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
- ^ Världsnaturfonden, Svart Stork
- ^ Cyberbirding[død lenke]
- ^ IUCN, Ciconia nigra
- ^ Världsnaturfonden, Svart Stork
Eksterne lenker
- (en) Svartstork i Encyclopedia of Life
- (en) Svartstork i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Svartstork hos Artsdatabanken
- (sv) Svartstork hos Dyntaxa
- (en) Svartstork hos Fauna Europaea
- (en) Svartstork hos Fossilworks
- (en) Svartstork hos ITIS
- (en) Svartstork hos NCBI
- (en) Kategori:Ciconia nigra – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Ciconia nigra – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Ciconia nigra – detaljert informasjon på Wikispecies
