Strømskinne
I dagens verden er Strømskinne et tema som har fått stor aktualitet og har fanget oppmerksomheten til et bredt publikum. Med den økende betydningen av Strømskinne i samfunnet vårt, har det blitt viktig å forstå dens implikasjoner og innvirkning på ulike områder. Fra det personlige til det politiske nivået har Strømskinne skapt intens debatt og drevet frem viktige endringer. I denne artikkelen vil vi grundig utforske betydningen og implikasjonene av Strømskinne, analysere dens utvikling over tid og dens innflytelse på ulike sfærer av moderne liv.
Strømskinne er en skinne som distribuerer strøm i et tunnelbanenett, som ved T-banen i Oslo. Den løper langs skinnene, og strømmen hentes med en strømavtager. Selve skinnen er kapslet i en gul plastskjerm for å redusere risikoen for tilfeldig berøring.
Fordelen med strømskinner framfor kjøreledning er større tverrsnitt og dermed mindre energitap, særlig ved lavspente systemer i kombinasjon med stor trafikktetthet og/eller tunge tog.
En ulempe ved bruk av strømskinner er større risiko for personskader ved at mennesker eller dyr kommer nær strømskinnen og kan få elektrisk strøm i seg. En annen er at det kan være komplisert å tilpasse monteringen av strømskinner ved anlegg av rangeringsområder der det er tett med sporveksler. På slike områder kan man dermed risikere å bli stående strømløs om man ikke har stor nok hastighet forbi oppholdene i strømskinnen, spesielt ved kjøring av korte tog.
Eldre strømskinner ved Oslos t-baner i Oslo er produsert i valset stål. De siste årene har man gått over til å bruke aluminium.
Etter stengningen av Kolsåsbanen og Holmenkollbanen for ombygging brukes det bare strømskinnedrift ved Oslos t-banesystemer. Prinsippet er det samme som ved pantograf på taket og kjøreledning, en elektrisk ledende strømavtager festet på vognenes boggier er i kontakt med strømskinnen og henter strømmen ned til motorvognens traksjon, lys og varme.
Ofte er spenningen på strømskinnen eller i luftledningen avvikende i forhold til den som brukes i elektromotorene i motorvognen. De fleste tunnelbanesystemer (som Oslos) har strømskinner som leverer 750V likestrøm. Høyere spenning forekommer fordi energitapet kan reduseres på den måten. Således har f.eks. BART i San Francisco-området, der togene har en toppfart på 129 km/t, 1 000V. Michigan Railway forsøkte seg i sin tid med 2 400V, men fant ut at det var for farlig.
For jernbaner med takstrømavtager (pantograf) og luftledning (kontaktledning, «kjøreledning») kan ledningen erstattes med en tilsvarende strømskinne. I løpet av somrene 2010 og 2011 monteres en slik i taket av Oslotunnelen for å unngå at ledninger rives løs og faller ned.[1] Her kan en uten nevneverdig fare for berøring bruke jernbanens standardspenning, 16 kV 16 2/3 Hz vekselspenning. Dette er likevel ikke første gangs bruk av strømskinner istedenfor kjøreledninger ved elektrisk banedrift i Norge. Holmenkolbanens tunnel Majorstua-Nationaltheatret fikk dette allerede ved åpningen i 1928. For øvrig har strømskinner som erstatning for kjøreledning vært brukt på bruer (først og fremst på bevegelige jernbanebruer), i lokomotivstaller og i vognhaller.
Referanser
- ^ Nå stenger Oslotunnelen Arkivert 2. juli 2010 hos Wayback Machine. (TU Bygg 1. juli 2010)