Shingon-shū
I denne artikkelen vil vi utforske ulike aspekter knyttet til Shingon-shū, et emne som har fanget oppmerksomheten til mennesker og eksperter på ulike felt. Fra sin historiske opprinnelse til dens relevans i dag, har Shingon-shū utløst debatter og refleksjoner rundt dens innvirkning på samfunn, kultur og hverdagsliv. Gjennom detaljert analyse vil vi undersøke de mange fasettene til Shingon-shū, fordype oss i dens betydning, innflytelse og mulige implikasjoner for fremtiden. I tillegg vil vi fordype oss i de ulike perspektivene og posisjonene som har blitt generert rundt Shingon-shū, og gi leseren en omfattende og berikende visjon om dette fascinerende temaet.
Shingon-shū (japansk: シンゴンシュウ, Mantra-skolen) er en japansk buddhistisk tradisjon som tilhører vajrayana-retningen. Tradisjonen ble grunnlagt i året 807 av Kūkai (774-835) – også kalt Kōbō Daishi (stormester i spredning av læren). I Japan er Shingon, sammen med Tendai-tradisjonen kjent som Mikkyo, den «hemmelige læren» eller «hemmelig buddhisme». Beskrivelsen esoterisk buddhisme er ofte brukt om disse tradisjonene. Shingon-shu-tradisjonen har opphav i den kinesiske Mizong-skolen (den esoteriske skolen) og er en av de mest betydningsfulle tradisjonene i japansk buddhisme.
Historie
Munken Kukai reiste til Kina omtrent i år 804 på oppdrag fra den japanske keiseren, studerte buddhisme i to år fra 804 til 806. Før han reiste hjem utviklet han en egen syntese av esoterisk lære og praksis med Buddha Vairocana som sentral identifikasjon. Han ble abbed for et kloster i Kyoto og hadde dermed muligheten til å spre sin lære. I 819 grunnla han et eget kloster i en fjellside sørvest for Kyoto. I dag har Shingon-shu 12 millioner tilhengere og er den største buddhistiske tradisjonen i Japan.
Spesielle kjennetegn
- Den kosmiske buddhaen (Adibuddha) Vairocana har sentral betydning.
- Et svært komplekst læresystem.
- Bruken av mantraer og meditasjon, spesielt A-Jikan, meditasjon over A som det viktigste mantraet.
- De viktigste skriftene er Dainichi-kyo (Mahavairocana sutra), og Kongocho-gyo (Vajrashekhara sutra) som sammenfatter det første trinnet i den systematiske læren og praksisen i Shingon-shu. To Mandalaer, diamantrikets Mandala (Vajradhatu) og livmorrikets mandala (Garbhakosadhatu) er svært betydningsfulle.
Lære
Kukai skrev 50 verk om Shingon-læren, og i disse verkene forklarer han tradisjonens spesielle systematikk. Det mest betydningsfulle verket er Sokushin-jobutsugi, "Læren om å bli buddha i egen kropp under jordisk tilværelse". Etter overleveringen skal Buddha Vairocana selv ha diktert disse sutraene. Den historiske buddha Shakyamuni blir i Shingon-shu sett som en manifestasjon av Vairocana. I foreningen av den kosmiske Buddha Vairocana med Dharmakayaen (den ultimate virkeligheten), utviklet Kukai en erketype som inneholder den ikke-duale foreningen av hele tilværelsen. Tanken er at Buddha Vairocana bor i alle jordiske fenomener. Målet i Shingon-shu er å forene seg selv med Buddha Vairocana under meditasjon for å erfare direkte innsikt i den ultimate virkeligheten (dharmakaya). Nødvendige forutsetninger for det er innvielse i den hemmelige læren av Shingon-shu, som blant annet omfatter hemmelige Tantra-ritualer og bruk av mantraer.
Litteratur
- Kukai, Kakuban and Rolf W. Giebel, Shingon Texts (BDK English Tripitaka), Numata Center for Buddhist Translation & Research 2006
- Ryuichi Abe, "The Weaving of Mantra: Kukai and the Construction of Esoteric Buddhist Discourse" Columbia University Press 1999
- Snodgrass Adrian, "The Matrix and Diamond World Mandalas in Shingon Buddhism", Aditya Prakashan, India 1997
- Taiko Yamasaki, "Shingon. Der Esoterische Buddhismus in Japan", Zürich und München (Theseus) 1990, ISBN 3-85936-032-9
Eksterne lenker
- Shingon Buddhist International Institute: HeavenEarth Net – engelsk og japansk