Seksuelle overgrep innenfor den katolske kirke

Seksuelle overgrep innenfor den katolske kirke refererer til seksuelle overgrep begått av katolske prester og medlemmer av religiøse ordener, både under de katolske menighetenes kontroll og i ordener som tar hånd om syke eller underviser barn.^[1] Medieoppmerksomheten eskalerte mot slutten av 1900-tallet og spredte seg til mange land.^[2] Kirken har blitt beskyldt for å ha vist unnfallenhet og for å skjule seksuelle overgrep begått av katolske prester rundt om i verden ved å oppfordre til intern fremfor politietterforskning. Statistisk er det ikke påvist noen generell overrepresentasjon av overgrep utført av katolske prester sammenlignet med andre yrkesgrupper eller religiøse grupper.^[3] Mye av det statistiske materialet som er fremlagt strekker seg langt tilbake i tid, i noen tilfeller helt til 1950-årene.^[4]

Opplysningene om overgrep mot barn på katolske skoler har vakt betydelig oppsikt. I Irland og Tyskland foregikk det i 2010 en debatt om slike overgrep. I tillegg er også katolikkene i Østerrike, Nederland, Australia og USA rammet av avsløringer om seksuelt misbruk av barn. Listen over land der seksuelle overgrep mot barn begått av katolske prester har oppnådd publisitet, omfatter selv enkelte i katolsk sammenheng perifere nasjoner som Danmark og Norge.

Den britiske avisen The Observer offentliggjorde i 2005^[5] innholdet i et konfidensielt brev, som ble sendt fra Vatikanets såkalte trosdepartement, Troskongregasjonen, til alle katolske biskoper i mai 2001. I brevet heter det at alle saker der katolske prester beskyldes for seksuelt misbruk av barn, skal granskes internt av Vatikanet. Kirken skal selv bestemme om sakene skal etterforskes videre, og hvis de blir det, skal det opprettes tribunaler – også disse hemmelige – der bare katolske prester kan være dommere, anklagere og forsvarere. «Slike saker er pontifikale hemmeligheter», heter det i brevet fra den daværende paven Benedikt XVI. Den som bryter tausheten om slike saker før det er gått ti år etter offernes myndighetsalder, blir truet med å bannlyses fra kirken. Den katolske kirke har vedgått at disse instruksene er formidlet fra paven, men har samtidig hevdet at dette ikke har vært et forbud mot å anmelde saker til politimyndigheter.^[6][7]

I dokumentarprogrammet BBC Panorama i 2006^[8] ble det framsatt påstander om at pave Benedikt XVI skal ha hemmeligholdt presters overgrep mot barn. Ifølge BBC var pave Benedikt XVI innblandet i et systematisk forsøk på å holde katolske presters seksuelle overgrep mot barn hemmelig. BBC undersøkte omstendighetene rundt et hemmelig dokument skrevet i 1962 om hvordan biskoper skulle forholde seg til beskyldninger om seksuelle overgrep mot barn. Dokumentet inneholdt en kodeks om hemmelighold. Ifølge dokumentaren håndhevet den senere paven, daværende kardinal Joseph Ratzinger, dokumentets retningslinjer i over 20 år. Den katolske kirken har tilbakevist påstandene og har kalt dem for konspirasjonsteorier og feiltolking av kontekst.^[9]

Vi ser på ikke Den katolske kirke som et arnested for dette eller et sted som har et større problem enn noen andre.

Ernie Allen, president ved National Center for Missing and Exploited Children ^[3]

Grunnet mangel på historiske data og store mørketall har det vært vanskelig å gjennomføre formelle sammenlignende studier, men basert på de undersøkelser som er gjennomført er det ikke sannsynliggjort noen overvekt av katolske prester blant overgripere,^[10][11] og religionssosiologer som f.eks. Massimo Introvigne^[12] karakterer fenomenet som et utslag av moralpanikk. Enkelte observatører, slik som historikeren Philip Jenkins, har beskrevet mediefokuset på overgrep blant katolikker som en form for antikatolisisme motivert av religiøse fordommer.^[13]

Medieoppmerksomheten rundt overgrep i katolske miljøer er ifølge historiker og sosiolog Philip Jenkins et klassisk eksempel på moralpanikk.^[10] Det samlede antallet overgrepssaker som er samlet opp som underlag for den massive medieomtalen skiller seg ikke statistisk ut fra befolkningen ellers, og det er registrert høyere forekomst av tilsvarende anklager hos en rekke protestantiske trosretninger samt Jehovas vitner. I samme periode som hundre katolske prester i USA ble dømt for seksuelle overgrep mot barn ble 6 000 mannlige idrettstrenere dømt for det samme.^[14] Andel katolske prester i USA som er anklaget for seksuelle overgrep mot barn er halvparten av det man ser i den mannlige befolkningen generelt.^[15] Forsker Charol Shakeshaft ved Hofstra University har hevdet at det er 100 ganger mer sannsynlig å bli utsatt for et seksuelt overgrep av en lærer i den offentlige skolen enn av en katolsk prest.^[16] I Nederland ble det imidlertid lagt frem en rapport på bestilling av den katolske kirken selv, og av undersøkelsene ble det konkludert med en dobling av antall barn som hadde opplevd overgrep eller forsøk på dette.^[17] I en studie fra 2004 av overgrep i USA i tidsrommet fra 1950 til 2002 kom det frem at 75% av sakene stammet fra før 1984.^[18]

De siste tiårene har den katolske kirke tatt grep for å beskytte barn mot overgrep.^[19][20] Majoriteten av overgrepene som er avdekket har skjedd i en tid hvor tilsløring, fornektelse og unnfallenhet har vært et generelt problem i samfunnet.^[21][22] Det er sammenfall mellom nedgang i antall rapporterte overgrep, og den økende bevissthet som ble satt på omfanget av dette i samfunnet generelt i 1970- og 1980-årene.^[23] Dette underbygger teorien om at overgrepsproblematikken ikke var noe særfenomen blant katolikker, samtidig som at denne nedgangen ikke nødvendigvis skal krediteres kirkens egne grep.

Det har vært reist en rekke hypoteser om hva som trigger overgrep i den katolske kirke, herunder sølibatet for prester.^[24] Den italienske religionssosiologen Massimo Introvigne mener imidlertid at sølibatet ikke kan påvises som en utløsende faktor for overgrep.^[25] Andre har påpekt at organisasjonsstrukturen i den katolske kirke har vært en hemsko i forhold til å få overgrepsanklager frem i lyset.^[26]

I media har fenomenet gjennomgående vært omtalt som pedofili, men forskere har hevdet at det i hovedsak dreier seg om homofile prester som utnytter anseelse og tillit hos yngre gutter.^[27] Denne misoppfatningen har igjen blitt tatt til inntekt for en annen misoppfatning, at LHBT+-personer har høyere sannsynlighet for å begå overgrep mot barn.^[28] Forskernes hypotese støttes av at det er en korrelasjon mellom antall homofile katolske prester og antall overgrepssaker.^[29] Kirkens tabu knyttet til homofil seksualitet pekes da på som en mulig forklaring til unnfallenheten mot å gripe inn i problemstillingen.^[30]

En del av overgriperne er også definert som pedofile, og det har vært spekulert i om den katolske kirke har fungert som en magnet på slike personer, ikke bare ved at personer med avvikende seksuelle preferanser aktivt søker seg aktivt dit, men også ved at personer med ønske om å leve i heterofile relasjoner siles bort grunnet kravet om sølibat og at det da vil være statistisk forventet at det blant dem som ender opp som katolske prester er en høyere andel personer med avvikende seksuell orientering.^[31]

I Danmark har kirken fått kjennskap til over 30 påståtte overgrepssaker. De fleste er henlagt av politiet på grunn av foreldelse eller manglende bevis.^[33][34]

I juli 2011 offentliggjorde den irske regjeringen en rapport om overgrep i bispedømmet Cloyne.^[35] I perioden fra 1996 til 2008 er det hevdet at 19 prester skal ha misbrukt barn seksuelt i dette bispedømmet. Justisminister Alan Shatter uttalte da rapporten ble fremlagt, at andre bispedømmer i Irland kan ha holdt tilbake bevis om forbrytelser mot barn, og dermed kan være en pågående trussel mot barn. 23 irske bispedømmer er ennå ikke undersøkt.^[når?] Fire biskoper har gått av, mens ytterlige fire har tilbudt seg å gjøre det.^{[trenger referanse]}

I mars 2011 ble det iverksatt en uavhengig gransking av over 200 anklager om seksuelle overgrep mot barn.^{[trenger referanse]} Granskningsrapporten som dekket perioden 1945 til 1985 ble fremlagt i november 2011. I rapporteren hevdes det at flere ti-tusener av barn hadde blitt å utsatt for uønsket seksuell kontakt fra kirkelige representanter i denne perioden, at minst 800 prester og munker tilknyttet kirken kan knyttes til overgrep og at 105 av overgriperne fortsatt var i live. Det ble også hevdet at kirken ikke vedkjente seg overgrepene, ofrene fikk ingen hjelp, ingen oppreisning eller oppfølging, til tross for at kirkens representanter skulle ha visst hva som skjedde. Den katolske kirken i Nederland har senere besluttet å gi kompensasjon til flere hundre ofre. Erstatningene kan samlet gå opp til fem millioner euro. Nederlandske biskoper har beklaget overgrepene og har i en uttalelse bedt ofrene om unnskyldning.^[36]

I april 2010 ble det kjent at en overgrepssak var den reelle bakgrunnen for at den katolske biskopen i Trondheim fratrådte sitt embete i juni 2009^[37] (på det tidspunkt med den offisielle begrunnelsen «samarbeidsproblemer i menigheten»). En norsk pater og flere utenlandske geistlige på besøkende i Norge har også blitt beskyldt for overgrep.^{[38][39][40][40][41][42][43][44][45][46]}

En uavhengig rapport lagt fram i februar 2023 viste at minst 4 815 barn har blitt misbrukt av medlemmer av presteskapet i den katolske kirken i Portugal siden 1950.^[47]

Ifølge egne opplysninger har amerikanske bispedømmer siden 1950 utbetalt rundt fire milliarder dollar til ofre for seksuelle overgrep av katolske geistlige og medarbeidere i kirken.^[48]

I 2003 aksepterte erkebispedømmet Boston som omfatter statene Maine, Massachusetts, New Hampshire og Vermont å betale 85 millioner dollar i erstatninger til 552 overgrepsofre.^[49] I 2004 offentliggjorde kirken en rapport der det kommer fram at den hadde identfisert 4 392 geistlige som hadde misbrukt 10 667 overgrepsofre over en femtiårsperiode.^[50]

I løpet av 2015 har landets katolske kirke utbetalt rundt 120 milloner dollar i erstatning til ofre som var blitt utsatt for overgrep i ettårsperioden fra midten av 2013 til midten av 2014. I tillegg finansierte kirken et program for å bekjempe overgrep mot barn med 30 millioner dollar. Den amerikanske bispekonferansen har siden 2003 offentliggjort årlige rapporter om fenomenet. I perioden som er dekket av rapporten i 2015 registrerte kirken etter egne opplysninger 657 klager, hvorav 130 ble godtatt, mens 243 fortsatt ble gransket. I april 2015 innvilget Vatikanet også avskjedssøknaden fra biskop Robert Finn, som hadde unnlatt å følge opp kjennskap til at en av prestene i hans bispedømme hadde snikfotografert unge avkledde jenter. Presten ble senere dømt til femti års fengsel for besittelse av barnepornografi.^[51]

I mars 2016 konkluderte en amerikansk storjury at biskopene James Hogan og Joseph Adamec i Pennsylvania hadde holdt seksuelt misbruk av mindreårige skjult for myndighetene og offentligheten i førti år fra og med 1960-årene. Over femti prester er navngitt i en 147 siders rapport som tildels bygger på et hemmelig arkiv som ble oppdaget under en ransaking. Det ble hevdet at biskopene hadde truet ofrene med ekskommunisering dersom de anmeldte forholdene, og i tillegg skal Adamec angivelig ha utarbeidet en oversikt over hvilke bestikkelsessummer han mente var passende for å tie om forskjellige typer overgrep. Adamecs advokat har bestridt at anklagene er korrekte. Ifølge statsadvokaten kunne det ikke reises tiltale fordi sakene enten er foreldet, eller ofrene er døde eller for traumatiserte til å vitne.^[52]

Baltimore bispedømme har slått seg selv konkurs for å bli ferdig med erstatningssøksmålene og så gjenoppta driften, og flere andre bispedømmer har også vært konkurs. ^[53]

• Boisvert, Donald & Goss, Robert: Gay Catholic Priests and Clerical Sexual Misconduct, Routledge Member of the Taylor and Francis Group, 2005, ISBN 9781560235361

• Den hellige stol (Vatikanet): Abuse of minors. The church's response.
• Snapnetwork (Survivors Network of those Abused by Priests) Nettverk for misbruksofre, blant annet med nyheter