I denne artikkelen skal vi fordype oss i temaet Revolusjonær sosialisme, som har en betydelig innvirkning på ulike samfunnsområder. Revolusjonær sosialisme er et tema som har vakt stor interesse de siste årene, siden relevansen ikke er begrenset til et enkelt område, men har ringvirkninger for politikk, økonomi, kultur, vitenskap og teknologi. Gjennom dybdeanalyse vil vi utforske de ulike fasettene til Revolusjonær sosialisme og hvordan det har formet verden vi lever i. Fra dens innvirkning på hverdagen til dens innflytelse på historiske hendelser, er Revolusjonær sosialisme et emne som fortjener å bli studert i dybden for å forstå dets sanne omfang.
Revolusjonær sosialisme er former for sosialisme som mener at en sosial revolusjon er nødvendig for å gjennomføre en overgang fra kapitalisme til sosialisme. En revolusjon trenger ikke nødvendigvis å være et voldelig opprør; det er definert som en overtakelse av makten fra massebevegelser blant arbeiderklassen, slik at staten er direkte kontrollert av arbeiderklassen, i motsetning til kapitalistklassen og deres interesser. Revolusjonære sosialister mener at en slik tilstand er en forutsetning for å etablere sosialisme, og at sosialisme i seg selv er en revolusjon, ikke en reform.[1] Begrepet brukes i kontrast med reformismen fremmet av sosialdemokrater, som ønsker å begrense de økonomiske og sosiale problemene med kapitalismen gjennom gradvise reformer innenfor det kapitalistiske økonomiske systemet og eksisterende politiske strukturer.
Revolusjonær sosialisme omfatter flere sosiale og politiske bevegelser som kan definere «revolusjon» forskjellig fra hverandre. Disse inkluderer bevegelser basert på marxistisk teori, deriblant bevegelser basert på leninismen og teorien om fortroppsledet revolusjon, som marxismen-leninismen, trotskismen, maoismen og titoismen, samt former for ortodoks marxisme, som luxemburgisme, impossibilisme, deleonisme og mensjevisme. Begrepet inkluderer også ikke-marxistiske bevegelser som anarkismen, revolusjonær syndikalisme og noen former for demokratisk sosialisme, som sandinisme og sosialisme for det 21. århundre.
Grunnlaget for revolusjonær-materialistisk sosialisme ble beskrevet i boken Den hellige familie av Marx og Engels[2][3]
Fidel Castro, Che Guevara og Mao Zedong har vært uttalte tilhengere av en revolusjonær sosialisme.
I Norge har flere grupperinger og partier støttet en revolusjonær sosialisme. Arbeiderpartiet opplevde intern splittelse omkring synet på revolusjon i 1918. I 1930-årene forlot partiet den revolusjonære linjen og ble mer reformatorisk.[4]
I Norge i 2018 mente Tjen folket at revolusjon med våpen er den eneste måten å oppnå et sosialistisk samfunn på.[5] Norges Kommunistiske Parti støttet også sosialistisk revolusjon, og sa i 2018 at de støtter en fredelig vei til sosialisme, men at kapitalen kan trekke våpen, og at «derfor kan folket ALDRI gi fra seg den demokratiske nødvergeretten».[6]
Leder for partiet Rødt, Bjørnar Moxnes sier at: «Det er krystallklart på at en sosialistisk revolusjon skal foregå demokratisk og fjerner flere uklare formuleringer».[7]