Presidentvalget i Frankrike 2012

I dag skal vi fordype oss i den spennende verdenen til Presidentvalget i Frankrike 2012, et emne som har fanget oppmerksomheten til millioner av mennesker rundt om i verden. Fra opprinnelsen til dens innvirkning på dagens samfunn, har Presidentvalget i Frankrike 2012 spilt en grunnleggende rolle i folks daglige liv og har generert endeløse debatter og kontroverser. Gjennom denne artikkelen vil vi utforske de mange fasettene til Presidentvalget i Frankrike 2012, undersøke dens innflytelse på ulike aspekter av moderne liv og analysere utviklingen over tid. Fordyp deg i denne oppdagelsesreisen og bli med oss ​​i å utforske Presidentvalget i Frankrike 2012 i alle dens dimensjoner.

Presidentvalget i Frankrike 2012
22. april og 6. mai 2012
Valgdeltakelse 79,48 % (1. omgang), 80,34 % (2. omgang) av 46,03 millioner stemmeberettigede
  Nicolas Sarkozy François Hollande
Kandidat Nicolas Sarkozy François Hollande
Parti Union pour un mouvement populaire Parti socialiste
Stemmer
27,2 %
(1. omgang)
48,4 %
(2. omgang)
28,6 %
(1. omgang)
51,6 %
(2. omgang)
‹ 2007 Frankrikes flagg 2017 ›

Presidentvalget i Frankrike 2012 ble avholdt 22. april (første omgang) og 6. mai 2012 (andre omgang). Sittende president Nicolas Sarkozy fra Union pour un mouvement populaire stilte til gjenvalg, men tapte mot hovedutfordreren François Hollande fra Sosialistpartiet, som dermed blir landets nye president.[1]

I meningsmålingene i månedene frem til valget lå Hollande lenge noen prosentpoeng foran Sarkozy, men i mars jevnet det seg ut og de to kandidatene hadde omtrent lik oppslutning i de siste ukene før valget. Hollande vant valgets første omgang med 28,6 % av stemmene, mens Nicolas Sarkozy fikk 27,1 % og ble utfordrer i andre omgang.

Blant fløypartiene gjorde venstreradikale Jean-Luc Mélenchon et dårlig valg, mens høyreradikale Marine Le Pen gjorde det beste valget i partiet Front nationals historie med en oppslutning på 18,12 %.[2] I forkant av andre valgrunde ga Le Pen klar beskjed om at hun ikke ville gi sin støtte til noen av kandidatene, og kom til å stemme blankt.[3]

I andre valgomgang den 6. mai stemte mellom 51,7 % på Hollande, mens 48,3 % stemte på Sarkozy.[4]

Kandidater og resultater

Sittende president Nicolas Sarkozy bekreftet først 15. februar 2012 at han stiller til gjenvalg som Union pour un mouvement populaires presidentkandidat, selv om dette på forhånd var ventet.[5]

Parti socialistes kandidat ved valget i 2007, Ségolène Royal, røk ut allerede i første runde av partiets nomineringsprosess, og François Hollande og Martine Aubry rykket frem som de mest aktuelle kandidatene for å stille som partiets presidentkandidat ved valget i 2012.[6] François Hollande har tidligere ledet partiet i 11 år, og sitter som parlamentsmedlem valgt inn fra Corrèze. Aubry regnes for å ligge lenger til venstre i det politiske landskapet enn Hollande. Hun er mest kjent for å ha fått vedtatt loven om 35-timers arbeidsuke, kjent som «Loi Aubry» (etter den franske tradisjonen med å navngi lover etter ministeren som innfører dem), som reduserte den normale arbeidsuken fra 39 til 35 timer.[6] Interessen for hvem som skulle bli partiets kandidat har vært rekordstor i Frankrike, og skapte seerrekord for et politisk debattprogram. 17. oktober ble partiets primærvalg avholdt, der for første gang ikke bare partiets medlemmer, men alle franskmenn som betalte én euro og skrev under på at de sympatiserer med partiets verdier, kunne stemme.[6] François Hollande vant valget med et knapt flertall.[7]

I juli 2011 ble det klart at Eva Joly blir det franske miljøpartiet Europe écologie–Les verts' kandidat.[8]

For å stille til valg må en kandidat samle signaturer fra minst fem hundre av de totalt over 47 000 politikerne som er valgt inn i en eller annen politisk forsamling, lokalt, regionalt, nasjonalt eller i Europarådet.[9] 19. mars var det klart at ti kandidater var kvalifisert til å stille til valget i 2012:[10]

Sammendrag av resultatene for det franske presidentvalget 2012[11][12][13]
Kandidat Parti 1. runde 2. runde
Stemmer % Stemmer %
François Hollande Parti socialiste 10 272 705 28,63 18 000 438 51,62
Nicolas Sarkozy Union pour un mouvement populaire 9 753 629 27,18 16 869 371 48,38
Marine Le Pen Front national 6 421 426 17,90
Jean-Luc Mélenchon Front de gauche (med PDG og PCF) 3 984 822 11,10
François Bayrou Mouvement démocrate 3 275 122 9,13
Eva Joly Europe Écologie Les Verts 828 345 2,31
Nicolas Dupont-Aignan Debout la République 643 907 1,79
Philippe Poutou Nouveau Parti anticapitaliste 411 160 1,15
Nathalie Arthaud Lutte ouvrière 202 548 0,56
Jacques Cheminade Solidarité & Progrès 89 545 0,25
Ugyldige eller blanke stemmer 701 190 1,92 2 147 173 5,80
Totalt 35 885 801 100 37 016 982 100

Valgkampen

Valgkampen skulle egentlig begynt 20. mars, men 19. mars ble Frankrike rammet av en skytetragedie, der en mann skjøt og drepte en lærer og tre barn på den jødiske skolen Ozar Hatorah i Toulouse, og skadet flere. Dette førte til at flere politikere utsatte valgkampen.[14] Sittende president Sarkozy fremsto som en samlende leder oppi tragedien, og kom trolig styrket ut av saken.[15]

Valgkampen har vært preget vel så mye av personlighet og lederstil som av politikk.[15] Likevel er det klare politiske forskjeller mellom de to hovedmotstanderne, Nicolas Sarkozy og François Hollande. Hollande regnes for å være sentrumsorientert, og i valgkampen har han kalt seg «Monsieur Normal» for å signalisere at han vil bli en mer «normal president» enn Nicolas Sarkozy.[6] Likevel har Hollande en sosialistisk retorikk, der han har talt for en styrking av velferdsstaten, og for å beskatte de rikeste kraftigere gjennom å innføre 75 prosent skatt på inntekter over en million euro (7,5 millioner kroner). Hollande har også foreslått å senke pensjonsalderen fra 62 til 60 år igjen, etter at den ble økt fra 60 til 62 år i Sarkozys presidentperiode, men kritikere mener dette bare er populistisk retorikk.[15]

Sarkozy har på sin side erklært at han klart ligger på høyresiden i det politiske landskapet. Hvorvidt dette stemmer i forhold til politikken er imidlertid uklart, og Sarkozy regnes gjerne som en ideologisk uklar politiker.[16]

Meningsmålinger i 2012
Kandidat Januar Februar Mars April
Sarkozy 23–26 % 24–28 % 23–30 % 26–30 %
Hollande 27–34 % 28–34 % 26–33 % 26-30 %
Le Pen 15–20 % 14–20 % 13–18 % 13-16 %
Mélenchon 6–9 % 7–10 % 8–15 % 13-17 %
Bayrou 11–15 % 10–14 % 10–15 % 9-11 %
Joly 2–4 % 2–4 % 1–5 % 1-3 %
Dupont-Aignan 0–1 % 0–1 % 0–1,5 % 0-1 %
Arthaud 0–1 % 0–1 % 0–1 % 0-1 %
Poutou 0–1 % 0–1 % 0–1 % 0-1 %
Cheminade – 0–1 % 0–1 % 0–1 %
[trenger referanse]

Referanser

  1. ^ Målfrid Bordvik og Masha Dundic (6. mai 2012). Sarkozy erkjenner nederlaget. VG Nett
  2. ^ Hilde Gran (27. april 2012). «Ekstrem høyrevind i Frankrike». TV2. 
  3. ^ «Ingen støtte til Sarkozy – Le Pen stemmer blankt». Dagens Næringsliv. NTB. 1. mai 2012. 
  4. ^ Le Monde. 16. juli 2012. «François Hollande est élu président de la République avec 51,9% des voix».
  5. ^ «Sarkozy vil styre Frankrike gjennom stormen», Aftenposten 15. februar 2012, besøkt 17. februar 2012
  6. ^ a b c d Aasheim, Erik (15. oktober 2011). «Kamp i rosenes leir». Dagens Næringsliv: 28–29. 
  7. ^ Elster, Kristian (16. oktober 2011). «Hollande blir presidentkandidat». NRK. NRK. 
  8. ^ «Eva Joly blir De grønnes presidentkandidat». VG. NTB. 12. juli 2011. 
  9. ^ de la Baume, Maia (30. januar 2012). «In a Political Ritual, Candidates Tour France in a Race for 500 Signatures». New York Times. Besøkt 3. februar 2012. 
  10. ^ Décision du 19 mars 2012 arrêtant la liste des candidats à l’élection présidentielle Arkivert 17. april 2012 hos Wayback Machine. - Conseil Constitutionnel
  11. ^ Décision Liste candidats 2012 du 19 mars 2012 Arkivert 22. april 2012 hos Wayback Machine.. Conseil constitutionnel: Journal officiel du 20 mars 2012, p. 5025
  12. ^ Décision Déclaration premier tour présidentielle 2012 du 25 avril 2012 Arkivert 28. april 2012 hos Wayback Machine.. Conseil constitutionnel: Journal officiel du 26 avril 2012, p. 7428
  13. ^ Élection présidentielle 2012. Ministère de l'Intérieur, de l'Outre-mer, des Collectivités territoriales et de l'immigration
  14. ^ – Det var mye blod og folk skrek, NRK 19. mars 2012
  15. ^ a b c Haugen, Per Kristian (18. april 2012). «Den rastløse mot den tannløse». Aftenposten. 
  16. ^ Hugh Schofield (20. april 2012). «Nicolas Sarkozy: Why is the French president so disliked?». BBC News. 

Eksterne lenker