Podiceps juninensis | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Nomenklatur | |||
Podiceps juninensis Berlepsch og Stolzmann, 1894 | |||
Synonymi | |||
P. occipitalis juninensis | |||
Populærnavn | |||
(inkadykker), (nordlig sølvdykker) | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Dyreriket | ||
Rekke | Ryggstrengdyr | ||
Klasse | Fugler | ||
Orden | Dykkerfugler | ||
Familie | Dykkerfamilien | ||
Slekt | Podiceps | ||
Miljøvern | |||
IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1 ![]() | |||
Økologi | |||
Habitat: | limnisk | ||
Utbredelse: | Andes, Sør-Amerika |
Podiceps juninensis (inkadykker eller nordlig sølvdykker) er en monotypisk art i dykkerfamilien (Podicipedidae). Arten blir av noen regnet som konspesifikk med sølvdykker (P. occipitalis), men den skiller seg fra denne på en rekke punkter og ble skilt ut som en selvstendig art av del Hoyo et al. (2014).[3][4] Arten finnes hovedsakelig i innsjøer i Andesfjellene, i det vestre Sør-Amerika, og den står oppført som nær truet på IUCNs rødliste.[1][2]
Arten blir cirka 23–28,5 cm lang og veier typisk omkring 340–400 g. Hodet og oversiden er mørkegrå, ispedd sølvstenk i de lengre øredekkerne og langs kroppssidene, mellom den mørke oversiden og den gråhvite undersiden. Øynene har knallrød iris. Utfargingen minner mest om junindykker (P. taczanowskii), men den er mindre fysisk og har dessuten kortere nebb, et mer avrundet hode, og en kropp som flyter høyere i vannet. Flankene er dessuten noe blekere.[4]
Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Llimona et al. (2017).[5] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[6] Norske navn i parentes er ikke offisielle navn, men kun en midlertid beskrivelse (i påvente av et offisielt navn).
P. juninensis er utbredt i det sentrale Andes, fra Colombia i nord og sørover til det nordlige Chile og nordvestre Argentina i Sør-Amerika.
Populasjonen har vært og er fortsatt under sterkt press i det nordlige Andes. Lokalt regnes den som sårbar i Ecuador og sterkt truet i Colombia. I løpet av de tre siste tiårene har arten opplevd to utryddelseshendelser og minst ett tilfelle av kolonisering. Mer enn 90 prosent av den nordlige underpopulasjonen er avhengig av to våtmarksområder; innsjøene La Mica og Colta i Ecuador. Sistnevnte innsjø opplever i øyeblikket en akselererende sedimenteringsprosess som setter hele våtmarksområdet og alle artene som er avhengig av det i stor fare, med tanke på framtiden. Populasjonene ved La Mica sank med 80 prosent i løpet av år 2000, etter at innsjøen ble oppdemmet. Ved Colta var situasjonen motsatt. Innsjøen opplevde en eksplosiv kolonisering tidlig i år 2000 og har siden også opplevd jevn vekst i populasjonene. Den dramatiske koloniseringen antyder, at individene som forsvant fra La Mica har blitt immigranter til Colta.[7]
P. juninensis regnes som standfugl, som bare gjør korte lokale bevegelser etter mat. Arten hekker på åpne ferskvannsinnsjøer og svakt alkaliske innsjøer, som har rikelig tilgang på grundtvannsområder og tette sivområder langs breddene. Den opptrer på punaen, i 3 000–5 000 moh., typisk ved innsjøer som har nakne strender. Redet bygges i åpent eller delvis nedsunkent siv. I Peru kan arten opptre ned mot havnivået. Den foretrekker imidlertid innsjøer og småvann som har rikelig tilgang på flytegress og siv, uten at vegetasjonen blir for tettvokst. Utenfor hekketiden kan den også opptre på saltsjøer.[4]
I Colombia har man registrert at reder bygges fra februar, men i Peru hekker arten hovedsakelig i september–mars. Redet utgjør ei flytende plattform (nærmest en flåte) bygget av ulike plantematerialer. Hunnen legger 1–4 egg, som oftest 2, men opp mot 6 egg har blitt registrert. Inkubasjonstiden er cirka 18 dager. Når kyllingene klekkes er kroppen dekker av stripete grå dun, som er blekere på undersiden. Det er ukjent hvor lang tid det tar før de får den voksne fjærdrakten.[4]