Ottone in villa

I dag fortsetter Ottone in villa å være et tema med stor relevans og interesse i samfunnet. Med fremskritt av teknologi og globalisering har Ottone in villa blitt et stadig hyppigere diskusjonstema på ulike områder, fra politikk til populærkultur. Dens innvirkning og omfang dekker et bredt spekter av aspekter av dagliglivet, noe som gjør det til et tema for konstant studier og refleksjon. I denne artikkelen vil vi utforske ulike perspektiver og tilnærminger knyttet til Ottone in villa, med sikte på å bedre forstå dens innflytelse i dag og dens projeksjon i fremtiden.

Ottone in villa
RV 729
Opera av Antonio Vivaldi
Periode Barokken
Komponert 21. april 1713
Urfremføring 17. mai 1713
Typisk lengde 165 minutter
Libretto av Domenico Lalli
Antonio Vivaldis operaer
Operaer:
(1713) Ottone in villa
(1714) Orlando furioso (RV 819)
Orlando finto pazzo
(1715) Nerone fatto Cesare
(1716) Arsilda, regina di Ponto
La costanza trionfante
(1717) L’incoronazione di Dario
Tieteberga
(1718) Armida al campo d’Egitto
Scanderbeg
(1719) Teuzzone
Tito Manlio
(1720) La verità in cimento
(1721) La Silvia
(1723) Ercole su’l Termodonte
(1724) Giustino
(1726) Dorilla in Tempe
(1727) Farnace
Orlando furioso (RV 728)
(1728) Atenaide
(1730) Argippo
(1732) La fida ninfa
(1733) Motezuma
(1734) L'Olimpiade
(1735) Bajazet
Griselda
(1738) L’oracolo in Messenia
Se også: Operaer av Antonio Vivaldi

Ottone in villa (RV 729) er en opera i tre akter av Antonio Vivaldi til en italiensk libretto av Domenico Lalli (psevdonymet til Sebastiano Biancardi). Det var Vivaldis første opera og hadde premiere 17. mai 1713 ved Teatro delle Grazie i Vicenza.[1] Det pastorale dramaet til Lalli er satt til antikkens Roma og ble regnet som en tilpasning av den satiriske librettoen til Francesco Maria Piccioli for Carlo Pallavicinos opera Messalina (1679). Lalli endret flere av rollene i librettoen til Piccioli. Valeria Messalina var en ny karakter, Cleonilla. Keisar Claudius ble til en annen romersk keiser, Otho (Ottone), som allerede hadde vært hovedrollen i Monteverdi-operaen L'incoronazione di Poppea (1642) og i Händels Agrippina (1709).[2]

Rolle Stemme Premierebesetning, 17. mai 1713
Cleonilla sopran Anna Maria Giusti "La Romanina"[3]
Ottone kontraalt Diana Vico
Caio Silio sopran kastrat Bartolomeo Bartoli
Decio tenor Gaetano Mossi
Tullia sopran Margherita Fazzoli

Oversikt

Den romerske keiseren Ottone er forelsket i Cleonilla, som ikke klarer å motstå å flørte med de to unge romerne Ostilio og Caio. Ostilio er egentlig en kvinne, Tullia, som kler seg ut fordi hun er forelsket i Caio. Hun har planer om å drepe Cleonilla på grunn av sjalusi, men prøver først å overtale henne fra å gå inn i et forhold med Caio. Caio ser møtet og mistolker det som et romantisk møte. Han advarer Ottone, som kommanderer ham til å drepe Ostilio. Før han setter i verk ordren viser Ostilio seg for ham som Tullia. Cleonilla hevder at hun har visst dette hele tiden for å forsone Ottone. Han tror på henne og operaen ender med et bryllup mellom Tullia og Caio.

Referanser

  1. ^ Casaglia ("17 Maggio 1713, Mercoledì"). Merk at de fleste kildene oppgir premierestedet som Teatro delle Grazie, mens Strohm (1985, s.141) oppgir Teatro Nuovo di Piazza. Det er en del forvirring omkring navnene på teatrene i Vicenza. Først ble Teatro delle Grazie kalt Nuovo Teatro delle Grazie og eksisterte samtidig med Teatro di Piazza. Ifølge Folena og Arnaldi (1976, s. 295), ble Teatro delle Grazie bygd på samme sted som Teatro delle Garzerie som brant ned i 1683.
  2. ^ Ketterer (2008, s. 61-62)
  3. ^ Premierebesetning frå Strohm (1985, s.141). Sjå òg Casaglia.

Litteratur