Ormehull

Ormehull, også kjent som Einstein–Rosen-broer, er en hypotetisk topologisk egenskap ved romtid som skal fungere som snarveier gjennom det tomme rom og således muliggjøre tidsreiser. De er beskrevet som tunneler som binder sammen rom og tid på to forskjellige plasser i universet. Ved å reise igjennom et ormehull skal man kunne nå et område raskere enn det lyset kan.

Ormehull kan eksistere i henhold til den generelle relativitetsteorien, noe Albert Einstein og Nathan Rosen fastslo i 1935.^[1]

I 1988 viste fysikeren Kip Thorne ved California Institute of Technology i Pasadena at det faktisk lar seg gjøre å reise gjennom ormehull – et hull gjennom universets romtid. Et ormehull er egentlig et vanlig sort hull med to innganger, og forskerne^[hvem?] antar at de muligens eksisterer. Problemene med å reise gjennom dem er imidlertid mange. Bare det å bevege seg bort til åpningen ville tatt en evighet med de hastigheter man i dag kan komme opp i.

Forskere har beskjeftiget seg med disse tankene opp gjennom årene, og blant annet funnet ut at man kanskje kan generere ormehull. Problemet er imidlertid fremdeles at hullet i virkeligheten også er et sort hull, komplett med hendelseshorisont; det som går inn, kommer ikke ut igjen.

Dette problemet er imidlertid løst teoretisk av Thorne, ved å plassere eksotisk materie med negativ energi utenfor inngangen. En artikkel publisert i Physical Review Letters i juni^[når?] kunne fortelle at man bare trenger mikroskopiske mengder av dette stoffet for å få det til.^{[trenger referanse]}