Ola Vangen

I dagens verden er Ola Vangen en sak som fortsetter å få relevans i samfunnet. Ola Vangen har lenge fanget interessen til mennesker i alle aldre og kulturell bakgrunn. Enten for sine imponerende teknologiske fremskritt, sine kontroversielle politiske beslutninger eller sine innovative kunstneriske forslag, slutter Ola Vangen aldri å overraske og skape debatt. Opp gjennom årene har Ola Vangen vært et tilbakevendende tema i media og har vekket interessen blant forskere og akademikere fra ulike disipliner. I denne artikkelen vil vi utforske forskjellige aspekter av Ola Vangen, analysere dens innflytelse i dag og mulige konsekvenser det kan ha i fremtiden.

Ola Vangen
Født1699Rediger på Wikidata
Vingelen
Død1739Rediger på Wikidata
Vingelen
BeskjeftigelseBonde
NasjonalitetNorge

Ola Sveinsson Vangen (1699–1739) var en norsk bonde, kullkjører og visedikter fra Vingelen i Østerdalen. Han huskes for visene «Kølkjørarvisa» og «Gruvvisa».[1][2]

Han var født på Østvangen i Vingelen i Tolga i Hedmark , og kjørte som de fleste andre bønder i distriktet trekull for Røros Kobberverk.

Kølkjørarvisa er kjent og bevart både på dansk-norsk og vingelsdialekt: Ei kjørd i fjor, ei kjør i år, ei ska te åres fill kjøre.[3] Ola nevnes som «Norges første arbeiderdikter».[4] Det er sannsynlig at dialektversjonen var den opprinnelige, og at den dansk-norske er en bearbeiding som har endret både form og innhold.[1][5] Den første som publiserte deler av visa var Nicolai Ramm Østgaard i boka En Fjeldbygd (1851) hvor han gjenga to vers på bygdemål. Olav Røst gjenga visa i sin helhet i Minder fra hjembygden (1883).[6] Visa finnes i flere versjoner. Vanlige versjoner har 10 vers, mens en håndskrevet versjon fra 1791 har hele 23 vers.[6]

Dialektversjonen av «Kølkjørarvisa» ble spilt inn på plata Kåmmå no .... (1983) av Tone Hulbækmo.[7]

Ola Vangen var fetter av Tore Skogstad.[5]

Referanser

  1. ^ a b Eystein Eggen (1943). Vingelen : sogeminner frå heimbygda. Oslo: Normann kunstforlag. s. 58-62. 
  2. ^ Arnljot Eggen (1996). Eystein Eggen og skriftkulturen i fjellregionen. Oslo: Samlaget. s. 11-12. ISBN 8252147577. 
  3. ^ Øisang, Ole (1946). Røros Kobberverks historie. Trondheim: Rørosbokkomiteen. s. 94. 
  4. ^ Vestad, Geir (1997). Litteraturer : vandringer til Hedmarks diktersteder. Oplandske bokforlag. s. 56. ISBN 8275180708. 
  5. ^ a b Fløistad, Anders (1945). Skogstad og Stae-ættene fra Kvikne. Trondheim: Eget forlag. s. 8-10. 
  6. ^ a b Ola Østgård (1979). «Kølkjørarvisa og Ola Sveinson Vangen». Om runer og rim frå Rendalen til Røros : ein litterær antologi frå Nord-Østerdalen ; del I fram til 1920. Tynset historie- og museumslag. s. 81-83. . Først utgitt i Årbok for Glåmdalen 1943.
  7. ^ Lystrup, Geirr (1990). Min visebag. Stabekk: Bokklubbens lyrikkvenner. ISBN 8252507867.