Niccolò Caracciolo
I dagens verden har Niccolò Caracciolo fått uunngåelig relevans på en rekke områder. Dens innvirkning strekker seg fra det personlige til det profesjonelle, gjennom de kulturelle, sosiale og politiske sfærene. Interessen for Niccolò Caracciolo har vært økende de siste årene, og har blitt et tema for debatt og refleksjon i ulike fora og medier. Både eksperter og vanlige borgere er i økende grad interessert i å forstå og analysere implikasjonene og utfordringene som Niccolò Caracciolo utgjør i dagens samfunn. I denne forstand har denne artikkelen som mål å tilby en panoramisk og oppdatert visjon av Niccolò Caracciolo, som tar for seg dens mange fasetter og foreslår en kritisk og reflekterende tilnærming til dette fenomenet som er allestedsnærværende i dag.
| Niccolò Caracciolo | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 8. nov. 1658 Villa Santa Maria | ||
| Død | 7. feb. 1728 (69 år) Capua | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
Niccolò Caracciolo (født 8. november 1658 i Villa Santa Maria ved Teano i Italia, død 7. februar 1728 i Capua) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet den romerske kurie, blant annet som nuntius i Toscana. Han ble senere erkebiskop av Capua 1703–1728, og var innimellom regent for Roma.
Han ble bispeviet 6. juni 1800 av kardinal Fabrizio Paolucci, erkebiskop av Ferrara; medkonsekrerende var titulærerkebiskop Lorenzo Corsini og titulærerkebiskop Tommaso Ruffo. Han ble kreert til kardinal i desember 1715 av pave Klemens XI, med dispens ettersom hans onkel også var kardinal.
Han deltok ved konklavet 1721 som valgte pave Innocens XIII, men ikke ved konklavet 1724 som valgte pave Benedikt XIII.
De andre kardinaler i samme slekt var Marino Ascanio Caracciolo (kreert 1535), Innico Caracciolo den eldre (1666), Innico Caracciolo den yngre (1715), Giovanni Costanzio Caracciolo (1759), Diego Innico Caracciolo (1800), og Filippo Giudice Caracciolo, Orat. (1833). På morssiden var han i slekt med kardinalene Francesco del Giudice (kreert 1690, det var hans morbror), og Niccolò del Giudice (1725).
Episkopalgenealogi
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Kardinal Gasparo Carpegna (1625-1714) *1670
- Kardinal Fabrizio Paolucci (1651-1726) *1685
- Kardinal Niccolò Caracciolo (1658-1728) *1700[1]
Litteratur
- Arne Karsten: Jagd nach dem roten Hut. Kardinalskarrieren im barocken Rom. Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen 2004, ISBN 3-525-36277-3.
Referanser
- ^ catholic-hierarchy.org caracn, lest 21. januar 2024