Nianopprøret
Denne artikkelen vil ta for seg problemet med Nianopprøret, som har blitt et tema med stor relevans i dag. Nianopprøret har i noen år vakt stor interesse på ulike områder, og har vært gjenstand for debatt, analyse og refleksjon av eksperter og forskere. Dens innflytelse og innvirkning på dagens samfunn har ført til at en rekke studier, forskning og prosjekter har blitt dedikert til den på forskjellige felt, som søker å forstå dens mange fasetter og effekter. Derfor har denne artikkelen som mål å utforske og fordype seg i de forskjellige dimensjonene som omgir Nianopprøret, for å tilby en bred og fullstendig visjon av dette emnet som er så relevant i dag.
Nianopprøret eller Nienopprøret ((forenklet kinesisk: 捻军起义; tradisjonell kinesisk: 捻軍起義; pinyin: niǎn jūn qǐ yì; Wade–Giles: nien-chün ch'i-yi) var et opprør mot Qing-dynastiet i Kina som varte fra 1853 til 1868, og foregikk parallelt med Taipingopprøret. Qing-dynastiet maktet å nedkjempe opprøret, men de påfølgende økonomiske og sosiale skadevirkningene bidro til Qing-dynastiets fall tidlig på 1900-tallet.
Årsaker
Ordet nian er et dialektalsk uttrykk brukt i Huabei-området om løst organiserte bander og grupper. Nianbevegelsen oppsto med Zhang Lexing mot slutten av 1840-tallet, og vokste til 40 000 sympatisører i 1851, bestående av løst organiserte bander. Bevegelsen oppstod som en opposisjonsbevegelse mot Qing-dynastiet og hadde i utgangspunktet ingen eksplisitt agenda. I 1851 flommet Yangtze over, og ledet til store personskader og materielle tap. Qing-regjeringen hadde ingen mulighet til å innsette strakstiltak, da de var finansielt vanskeligstilte etter Opiumskrigene mot Storbritannia, og samtidig kjempet mot Taipingopprørerne. I 1855 flommet elven igjen over, og da Qingdynastiet igjen var ute av stand til å organisere nødvendig støttearbeid, kritiserte Nianbevegelsen Qingdynastiet for deres manglende handlekraft og svake politiske linje overfor Europeerne.
Det er forskere[hvem?] som mener at den kinesiske forkjærligheten for guttebarn, som førte til spebarnsdrap av piker, hadde skapt et mannsoverskudd som skapte sosiale forhold som sammen med fattigdommen fremmet fremveksten av bandevesenet. De "overskytende" på ekteskapsmarkedet var gjerne de mest tilpasningsudyktige av lavstatusmennene. Utvandring til andre land fremstod for disse gruppene heller ikke som noen mulighet; de hadde ikke forutsetninger for det. Opprøret var for det meste avgrenset til innlandsprovinsene Henan og Anhui, og tildels Shandong. Dette var også provinser der store flomkatastrofer hadde skapt akutt vanskelige levekår; da Huang He på nytt flommet over i 1855 gav det ytterligere grobunn for sosial uro.
Nianopprørerne kjempet en geriljakrig og satte inn raskt kavaleri, men de manglet en sammenhengende ideologi og et sentralt lederskap. General Senggelinqin nedkjempet 200.000 nianopprørere og tok deres leder til fange i 1863, men to år senere slo opprørerne tilbake og beseiret og drepte Senggelinqin.
Fordi Taipingopprøret utgjorde den større fare, kunne ikke Qing-dynastiet til å begynne med sette inn nok styrker til å hamle opp med Nianopprørerne. Men i slutten av 1867 hadde Li Hongzhangs og Zuo Zongtangs keiserlige styrker gjenerobret det meste av de områder som Nian-opprørerne hadde behersket, og tidlig 1868 ble restene av opprørshæren knust av koordinerte angrep fra regjeringshæren og Den alltid seierrike hær.
Litteratur
- Fairbank, John King (utg.): The Cambridge History of China. Volume 10. Late Ch’ing, 1800-1911. Part 1. Cambridge 1978: Cambridge University Press.
- Chiang, Siang-tseh: The Nian Rebellion. Seattle: University of Washington Press 1954
- Perry, Elizabeth: Rebels and Revolutionaries in Northern China, 1845-1945 (Stanford, CA: Stanford UP, 1980).
- Têng, Ssu-yü: The Nien Army and Their Guerrilla Warfare, 1851-1868. Paris: Mouton, 1961.
- Den kinesiske istoriske kommisjon (utg.): Materialsammlung über den Nian-Aufstand. Shanghai 1961 (kinesisk)
- Fan Wenlan (Hg.): Nianjun. Shanghai 1957 (kinesisk)
- Zhou Shicheng 周世澄: Huaijun pingnianji 淮軍平捻記