Misjon sui iuris
I dagens verden har Misjon sui iuris fått enestående relevans. Enten på et personlig, faglig eller sosialt plan, har Misjon sui iuris blitt et tema for konstant interesse og debatt. Påvirkningen varierer fra måten vi forholder oss til andre til måten vi utfører våre daglige aktiviteter. I denne artikkelen vil vi utforske i dybden betydningen av Misjon sui iuris og hvordan dens innflytelse har ført til betydelige endringer i ulike aspekter av livene våre. Fra sin opprinnelse til sin fremtidige projeksjon vil Misjon sui iuris fortsette å være et emne for studier og refleksjon som fortjener vår fulle oppmerksomhet.
Patriark
Kardinal
Storerkebiskop
Primas
Metropolitt
Erkebiskop
Biskop
Generalsuperior
Biskop-prelat
Biskop-abbed
Militærordinarius
Personalprelat
Abbed
Apostolisk vikar
Apostolisk eksark
Apostolisk ordinarius
Apostolisk prefekt
Apostolisk administrator
En misjon sui iuris (latin missio sui iuris, «misjon med egen rett») er en organisasjonsstruktur i den katolske kirke. Den brukes i misjonsområder og ledes vanligvis ikke av en biskop, men av en prest som er direkte utsendt av Den hellige stol. Når antallet katolikker i området øker, kan misjonen bli opphøyet til et apostolisk prefektur.
Norge ble etter reformasjonen del av de nordiske misjoner, og utgjorde fra 1868 til 1869 en egen misjon sui iuris (Missio sui iuris Norvegiae), hvorpå den ble et apostolisk prefektur. I 1931 ble to ytterligere misjoner sui iuris opprettet for Midt- og Nord-Norge. De to sistnevnte ble opphøyet til apostoliske prefekturer i 1944.
For tiden har den katolske kirken ni misjoner sui iuris på verdensbasis:
- Afghanistan (immediat)
- Aserbajdsjan (immediat)
- Caymanøyene (underlagt Kingston erkebispedømme på Jamaica)
- St. Helena (immediat)
- Tadsjikistan (immediat)
- Tokelau (underlagt Apia erkebispedømme på Samoa)
- Turkmenistan (immediat)
- Turks- og Caicosøyene (underlagt Nassau erkebispedømme på Bahamas)
- Tuvalu (underlagt Apia erkebispedømme på Samoa)