Menuett

Denne artikkelen vil ta for seg temaet Menuett, som har vakt stor interesse og debatt på ulike områder. Menuett er et konsept som har fått aktualitet de siste årene og som har skapt stor nysgjerrighet i dagens samfunn. Langs disse linjene vil de ulike kantene og perspektivene rundt Menuett bli utforsket, samt dens innvirkning i ulike kontekster og situasjoner. Både dets positive og negative aspekter vil bli analysert, for å gi en fullstendig og balansert visjon om dette emnet. I tillegg vil det bli presentert meninger fra eksperter på området og konkrete saker som eksemplifiserer viktigheten av Menuett i dag vil bli undersøkt.

Menuett fra musikkens klassiske periode.

Menuett er en gammel, fransk, langsom pardans i 3/4 takt fra 1600-tallet.[1] Betegnelsen kan også henvise til musikken for denne dansen. Den danses med langsomme, små steg (pas menus), derav navnet, menuett, fra fransk menu, «liten», på grunn av de små dansetrinnene.[1] Ordet ble overtatt fra italienske minuetto, igjen avledet fra latinske minutus, «liten».[2] Den gikk i 6/8 takt i barokkens tid, som hos Händel, Purcell og andre, men på midten av 1700-tallet ble dette om til 3/4 takt og betegnes som valsens forgjenger.

Historie

Menuettrinn fra Le maître à danser (1725), av Pierre Rameau (1674-1748)

Menuetten har sitt opphav i en fransk folkedans, branle, som ble danset over hele Frankrike fra senmiddelalderen av, eller tidlig på 1500-tallet. Den ble danset av par i enten i linje eller i sirkel. Betegnelsen viser til både musikken og til de karakteristiske stegene i dansen. Noen av disse formene var i 3/4-takt. Den mest kjente varianten var Branle de Poitou, som med tiden ble kjent under navnet menuett. Dansen ble lansert i Paris omkring 1660 da Ludvig XIV av Frankrike (Solkongen) bygget opp sin kongelige ballett. Fra slutten av 1600-tallet ble menuetten fast innslag i dansesuiten, gjerne som siste eller nest siste nummer. At den plasseres så sent i danserekka sier noe om alderen på dansen i forhold til de andre. Menuetten var svært populær, og fortsatte fra dansesuiten over i sonate og symfoni.

Menuetten har i utgangspunktet ikke opptakt, og spilles i et rolig tempo. I wienerklassisismen høres derimot ofte at Haydn og Mozart lar sine symfoni-menuetter begynne med opptakt, og at de går raskere enn menuettene fra 1600-tallet. Danserytmen og føringen i disse menuettene minner dermed mer om vals eller folkedansen ländler som var svært populære i Østerrike opp mot 1800. Menuetten var dermed blitt en anakronisme, og Haydn kunne ofte gå over til å kalle tredjesatsen sin en scherzo.

Referanser

  1. ^ a b «Menuett»[død lenke], Bokmålsordboka
  2. ^ «Minuet», Online Etymology Dictionary

Litteratur

  • Blatter, Alfred (2007): Revisiting Music Theory: A Guide to the Practice. New York: Routledge. ISBN 0-415-97440-2.
  • Little, Meredith Ellis (2001): «Minuet» i: The New Grove Dictionary of Music and Musicians, 2. utg., red. Stanley Sadie & John Tyrrell. London: Macmillan Publishers.
  • Rosen, Charles (1988): Sonata Forms, rev. utg.. New York: W. W. Norton. ISBN 0-393-30219-9.
  • Russell, Tilden (2006): «The Minuet According to Taubert» i: Dance Research: The Journal of the Society for Dance Research 24 (2), s. 138–62.
  • Sutton, Julia (1985): «The Minuet: An Elegant Phoenix» i: Dance Chronicle, no. 8, s. 119–152.

Eksterne lenker