Menno Simons

I denne artikkelen vil vi utforske den alltid fascinerende og mangefasetterte verdenen til Menno Simons. Opp gjennom historien har Menno Simons vekket interesse og nysgjerrighet hos millioner av mennesker rundt om i verden, enten det er på grunn av dets innvirkning på samfunnet, dets relevans i det vitenskapelige feltet eller dets innflytelse på populærkulturen. Gjennom en detaljert og uttømmende analyse vil vi ta for oss ulike aspekter knyttet til Menno Simons, fra opprinnelsen og utviklingen til dens implikasjoner i dagens verden. Likeledes vil vi fordype oss i debattene og diskusjonene som har oppstått rundt Menno Simons, og undersøke dens rolle i samtidens kontekst. Denne artikkelen tar sikte på å tilby en omfattende og fullstendig visjon av Menno Simons, og bli en verdifull informasjonskilde for alle som er interessert i å forstå dette emnet i dybden.

Menno Simons
Født1496Rediger på Wikidata
Witmarsum
Død31. jan. 1561Rediger på Wikidata
Bad Oldesloe
BeskjeftigelseTeolog, prest Rediger på Wikidata
NasjonalitetDe sytten nederlandske provinser
GravlagtBad Oldesloe
Menno Simons på Commons

Menno Simons (1496–1561) var en nederlandsk-frisisk teolog og reformator i døperbevegelsen. Mennonittene er oppkalt etter ham.

Menno vokste opp i Frisland i det nordlige Nederland og studerte filosofi og teologi i Utrecht. Sin første stilling som katolsk prest, fikk han i den frisiske byen Pingjum. Her begynte han å lese reformatoriske skrifter og drev intensivt bibelstudium. Han begynte etterhvert å nærme seg reformatoriske tankene om blant annet transsubstansiasjonslæren og dåpspørsmålet.

I 1536 sluttet han seg til den anabaptistiske bevegelsen, ble døpt igjen (såkalt troende dåp) og begynte å virke som evangelist. Med dette gikk han også ut av Den katolske kirke. Han sluttet seg til døperbevegelsen ti år etter dens begynnelse, men ble etterhvert en av dens mest fremtredende ledere. Hans største fortjeneste er å ha isolert de gruppene som ville ty til vold og ha samlet den fredelige, men spredte og forfulgte grenen av bevegelsen i det nederlandske-nordtyske området. Teologisk orienterte han seg ved bergprekenen og utviklet en eksplisitt pasifistisk teologi. Hans mest kjente verk er Fundamentboken, som kom ut i 1540. Selv om han tilhørte den eksplisitt pasifistiske hovedlinje i den anabaptistiske bevegelse, ble han forfulgt av den tysk-romerske keiseren Karl V.

Han døde en naturlig død i en alder av 65 år. Mange av de øvrige lederne av døperbevegelsen led derimot martyrdøden.[1]

Referanser

  1. ^ Felix Manz (død 5. januar 1527), Leonhard Schiemer (død 14. januar 1528) og Ludwig Hetzer (død 4. februar 1529) ble halshugget, mens Eboli Bolt (død 29. mai 1525), Michael Sattler (død 21. mai 1527), Balthasar Hubmaier (død 10. mars 1528), Jörg Blaurock (død 4. september 1529) og Jakob Hutter (død 25. februar 1536) ble brent på bålet. Konrad Grebel (død 1526) og Hans Denck (død november 1527) derimot døde av pesten.

Eksterne lenker