I våre dager er Lucien Bonaparte et tema som har fått aktualitet på ulike områder. Fra politikk til teknologi har Lucien Bonaparte vært gjenstand for diskusjon og refleksjon. Ettersom tiden går, finner vi oss selv mer og mer fordypet i viktigheten av Lucien Bonaparte i livene våre. Både på et personlig og kollektivt plan har Lucien Bonaparte blitt et referansepunkt for å forstå og analysere verden rundt oss. I denne artikkelen vil vi utforske de ulike dimensjonene til Lucien Bonaparte og dens innvirkning på dagens samfunn.
Lucien Bonaparte | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 21. mai 1775[1][2]![]() Ajaccio | ||
Død | 29. juni 1840[3][1][4][2]![]() Viterbo | ||
Beskjeftigelse | Politiker, diplomat, skribent, samler ![]() | ||
Embete | |||
Ektefelle | Alexandrine de Bleschamp (1803–)[5][6] Christine Boyer (1794–)[5][6] | ||
Far | Carlo Buonaparte[5] | ||
Mor | Letizia Ramolino[5] | ||
Søsken | |||
Barn | 14 oppføringer
Pierre Napoléon Bonaparte
Lætitia Bonaparte[5] Charles Lucien Bonaparte Louis-Lucien Bonaparte Antoine Bonaparte Joseph Lucien Bonaparte Christine-Égypta Bonaparte[5] Charlotte Bonaparte Gabrielli[7] unnamed son Bonaparte[7] Victorie Gertrude Bonaparte[7] Jeanne Bonaparte[7] Paul Marie Bonaparte[7] Maria Alessandrina Bonaparte[7] Constance Bonaparte[7] | ||
Nasjonalitet | Frankrike | ||
Gravlagt | Canino | ||
Medlem av | Femhundrerådet Académie française (1803–) Deutsches Archäologisches Institut | ||
Utmerkelser | Storoffiser av Æreslegionen | ||
Signatur | |||
![]() | |||
Våpenskjold | |||
![]() | |||
Lucien Bonaparte (født 21. mai 1775 i Ajaccio på Korsika, død 29. juni 1840 i Viterbo) var bror av Napoléon Bonaparte og prins av Canino og Musignano. Han ble utnevnt til prins av Canino av pave Pius VII den 18. august 1814 og prins av Musignano pave Leo XII den 21. mars 1824.
Etter sin utdannelse i Frankrike ble Lucien 1789 i Ajaccio en av de mest radikale talsmenn for jakobinerne. Da Velferdskomiteen innledet avkristningskampanjen, la han av seg sitt fornavn og kalte seg en kortere periode Brutus Buonaparte.
Som tilhenger av Maximilien de Robespierre ble han den 27. juli 1794 (9. Thermidor) arrestert i Aix en Provence etter at Robespierre var blitt styrtet. Takket være sin storebror Napoléons inngripen kunne han med nød og neppe reddes fra giljotinen.
I 1795 ble han ved Napoleons innflytelse utnevnt til krigskommissær. I 1798 ble han innvalgt i de femhundres råd (underhuset), hvor han ble ordfører og president. Det var i denne stilling at han skaffet Napoleon diktatorisk makt i staten. Dette skjedde ved statskuppet 18. brumaire (9. november 1799), som innførte Konsulatet.
Heretter var Lucien innenriksminister fra 25. desember 1799 til 7. november 1800. Hans tilbaketreden skyldtes uenighet med broren.
Han var ambassadør i Madrid i 1800-1801. I 1802 ble han medlem av underhuset (tribunatet) og deretter av overhuset (senatet) i 1804.
I 1803 giftet Lucien med sin smukke men beryktede elskerinne Alexandrine de Bleschamp. Napoleon kunne ikke akseptere dette ekteskap. Som straff ble Lucien utvist til Roma, der han knyttet nære forbindelser til paven.
I 1810 forsøkte Lucien å utvandre til USA, men som «fiendtlig utlending» havnet han i engelsk fangenskap frem til 1814. Han vendte tilbake til Roma, og paven utnevnte ham til fyrste av Canino.
Fra 1815 levde Lucien Bonaparte, titulærfyrste av Canino og Musignano, i Italia. Men han bodde i England årene 1832-1837.
Den 4. mai 1794 giftet han seg med Anne Christine Boyer (6. juli 1773 - 14. mai 1801). Hun døde av tuberkulose, og hun var datter av en vertshusholder.
I 1803 giftet han seg med Alexandrine de Bleschamp (18. februar 1778 - 12. juli 1855).