Londonavtalen om tysk utenlandsgjeld

Londonavtalen om tysk utenlandsgjeld (offisielt: Abkommen über deutsche Auslandsschulden, ofte kalt Londoner Schuldenabkommen) gjaldt reguleringen av tysk offentlig og privat gjeld fra mellomkrigstiden. Den ble inngått i 27. februar 1953 mellom Forbundsrepublikken Tyskland og 20 andre stater.^[1]

Avtalen reduserte Tysklands gjeld fra mellomkrigstiden med ca. 50 %, forlenget nedbetalingstiden og knyttet nedbetalingene til et overskudd i Tysklands utenrikshandel og betalingsevne. Deler av gjelden ble utsatt til Tysklands gjenforening. Forhandlingene om gjelden ble derfor gjenopptatt i 1990, og endelig regulert i to-pluss-fire-avtalen.

Versaillestraktaten fra 1919 bestemte blant annet at Tyskland skulle betale krigserstatning etter første verdenskrig. Erstatningsbeløpet ble ikke fastsatt før i 1921, og tallet ble da 132 billioner (tusen millioner) Goldmark («gullmark»). Politiske ledere på begge sider anså beløpet som fiktivt, og ventet seg en langt lavere erstatning.^[2] Young-planen gikk ut fra et samlet beløp på $ 26 350 000 000, betalt over en periode på 58 ½ år. Planen skulle fra 1930 erstatte den feilslåtte Dawes-planen; men børskrakket i 1929 viste at heller ikke Young-planen var realistisk.

Til slutt betalte Tyskland 23 billioner Goldmark i erstatning, litt mer enn halvparten av det Keynes hadde spådd de kunne betale. Etter initiativ fra USAs president Hoover ble krigserstatningene redusert, og endelig strøket under Lausanne-konferansen i 1932. Denne krigserstatningen var ikke omfattet av avtalen fra 1953.^[2]

Dersom Tyskland etter andre verdenskrig skulle gjenoppta ordinære forbindelser med utlandet, og i tillegg skaffe seg kreditter utenfor landets grenser, måtte landet regulere sitt forhold til utenlandske kreditorer. Dette gjaldt offentlig så vel som privat utenlandsgjeld.^[2] Tyskland anerkjente den 6. mars 1951 i en felles erklæring med Frankrike, Storbritannia og USA, all privat og offentlig utenlandsgjeld fra mellomkrigstiden. I tillegg erkjente landet nye gjelden opptatt etter 8. mai 1945, før etableringen av Forbundsrepublikken Tyskland i 1949.^[3]

I 1952 inngikk Tyskland en avtale med Israel og Claims Conference, som senere ble kjent som Luxembourg-avtalen. Avtalen innebar at Tyskland ga erstatninger til Israel og Claims Conference med 3,5 milliarder Mark.^[4]

De tre vestlige allierte Frankrike, Storbritannia og USA stiftet i mai 1951 et trelandsutvalg for Tysklands gjeld.^[3] Tyskland hadde etter andre verdenskrig stiftet gjeld med utgangspunkt i to offisielle amerikanske hjelpeprogrammer, GARIOA og Marshall-planen. Marshall-hjelpen til Tyskland ble innledningsvis gitt på andre vilkår enn overfor andre land, og inneholdt en større andel lån enn for de øvrige landene. Totalt beløp denne gjelden seg til ca. 16,2 billioner Mark.^[2]

Finansmannen Hermann Josef Abs forhandlet på vegne av Tyskland med trelandsutvalget i perioden 5. til 17. juli 1951. Etter nye samtaler i november og desember samme år, ble denne etterkrigsgjelden redusert med ca. 70 %. Forutsetningen var at man også kom til enighet om tysk gjeld opptatt i mellomkrigstiden.^[3][4]

I forbindelse med forhandlingene om Dawes-planen i 1924 ble det tatt opp et lån på 800 millioner Mark. Som del av Young-planen fra 1929, ble ytterligere 1,2 billioner Mark opptatt i lån. Tysk næringsliv opptok lån i 1920 og 1931, og gjennom hele mellomkrigstiden opptok tyske delstater og byer lån i utlandet. I 1933 stanset i praksis landet å nedbetale gjelden. Summen av gjelden opptatt i mellomkrigstiden var ca. 13,5 billioner Mark, renter ikke medregnet.^[2]

De tre vestlige allierte Frankrike, Storbritannia og USA, innkalte til en konferanse til behandling av gjelden, i London. Konferansen ble avholdt i to omganger, fra 28. februar til 4. april, og fra 20. mai til 8. august 1952.

Avtalen som ble undertegnet 27. februar 1953, innebar en reduksjon av gjelden til ca. 7,5 billioner Mark. Utregningene brukt under forhandlingene i London, medførte at den samlede offentlige og private utenlandsgjeld ble redusert med ca. 50 %. Videre ble det innvilget lang nedbetalingstid, og de årlige avdragene beregnet etter overskudd i landets utenrikshandel og betalingsevne for øvrig.^[2]

Partene var på den ene side Forbundsrepublikken Tyskland og på den andre siden Belgia, Ceylon, Danmark, Frankrike, Hellas, Iran, Irland, Italia, Jugoslavia, Canada, Liechtenstein, Luxembourg, Norge, Pakistan, Sverige, Sveits, Spania, Sør-Afrika, Storbritannia og USA.^[5]

I etterkant medførte avtalen også at Polen i 1953 ga avkall på videre krav på erstatning fra det tyske rikes avløser, forbundsrepublikken Vesttyskland. Dette skjedde i forståelse med Sovjetunionen og andre østblokkland, motivert av ønsket om å skåne Østtyskland for erstatningskrav. Frem til da var erstatninger blitt betalt ved å demontere industri og flytte den østover. Ingen polske regjeringer fremsatte separate erstatningskrav mot Tyskland på vegne av individuelle polakker som under andre verdenskrig ble sendt til Tyskland og behandlet som treller, satt til tvangsarbeid på et daglig inntak av 600-800 kalorier. I stedet har polske regjeringer anerkjent de overlevendes rett til pensjon. Vesttyskland og tyske virksomheter som gjorde bruk av polske tvangsarbeidere, har brukt Londonavtalen til å rettferdiggjøre at de ikke vil betale ofrene erstatning. Skulle en slik sak skape presedens, ville Tyskland druknet i et skred av erstatningskrav på en tid da gjenforeningen medførte enorme, uventede kostnader.^[6]

Tyskland var i 1953 delt i Vest-Tyskland og Øst-Tyskland. Avtalen fra 1953 tok derfor forbehold på ett punkt, nemlig en fremtidig, eventuell gjenforening av landet.^[2][3]

Partene erkjente at gjelden var inngått av en langt større stat enn Tyskland i 1945. Det tyske rike omfattet også Øst-Tyskland og dessuten områdene øst for Oder og Neisse. Moralske hensyn tilsa derfor at vesttyskerne ikke fullt ut skulle betale gjeld stiftet av hele det tidligere området. På den annen side ville det virke hardt helt å avvise en kreditor som tilfeldigvis hadde krav mot offentlige myndigheter som i 1953 lå utenfor Vest-Tyskland.^[2]

Ved en gjenforening av Vest-Tyskland med Øst-Tyskland, skulle bestemmelsene i avtalen som hovedregel utvides tilsvarende. Avtalen skulle gjelde private skyldnere i Øst-Tyskland, samtidig som det skulle tas hensyn til at disse skyldnerne eventuelt hadde mistet sin eiendom til myndighetene, representert ved Sovjetunionen eller DDR.^[3]

I 1988 betalte Tyskland, som på det tidspunktet fremdeles begrenset seg til Vest-Tyskland, det siste avdraget på sin gjeld etter andre verdenskrig. Det siste avdraget etter andre verdenskrig ble betalt 3. oktober 2010.^[7]

Ifølge National Bureau of Economic Research medførte avtalen at Tyskland opplevde økonomisk vekst på tre måter. Den skapte rom for offentlige investeringer, senket lånekostnadene og stabiliserte inflasjonen. Den førte til en økning av offentlige investeringer i helse, utdannelse, boligbygging og forsvar. Lånerenten på lang sikt, som er en indikasjon på hvordan markedet vurderer graden av risiko, sank betydelig da Tyskland innledet forhandlingene i 1951, og senere til et historisk lavt nivå da avtalen ble ratifisert. Utenlandske investeringer i Tyskland økte, og den tyske mark som var introdusert i 1948, fant stabil kurs etter at avtalen var et faktum.^[8]

Londonavtalen har vært foreslått som en mulig løsning på gjeldskrisen i den tredje verden.^[9]