I denne artikkelen vil vi fordype oss i den fascinerende verdenen til Le Corbusier-huset i Berlin, og utforske dens opprinnelse, innvirkning og relevans i dag. Opp gjennom historien har Le Corbusier-huset i Berlin spilt en avgjørende rolle i ulike samfunnssfærer, og påvirket både kulturell utvikling og teknologiske fremskritt. Gjennom en omfattende analyse vil vi undersøke hvordan Le Corbusier-huset i Berlin har formet vår oppfatning av verden og generert grunnleggende debatter rundt dens relevans i den aktuelle konteksten. Fra opprinnelsen til dens fremtidige projeksjon, har denne artikkelen som mål å tilby en omfattende visjon av Le Corbusier-huset i Berlin, og utforske dens mange fasetter og dens innvirkning på våre daglige liv.
Le Corbusier-huset i Berlin | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Beliggenhet | |||
![]() Le Corbusier-huset i Berlin 52°30′37″N 13°14′38″Ø | |||
Le Corbusier-huset i Berlin (tysk: Corbusierhaus) er en boligblokk oppført etter planer av den sveitsiske arkitekten Le Corbusier i Flatowallee 16 Berlins Ortsteil Westend. Bygningen er 141 m lang, 23 m bred og 53 m høy.[1]
Bygningen kalles også Unité d'Habitation, berlinversjonen (Typ Berlin), etter Le Corbusiers idé om å oppføre boligblokker så store at de var et samfunn i seg selv. Andre realiserte versjoner av Unité d'Habitation finnes i Marseille, Nantes, Briey og Firminy, alle Frankrike.
Som arkitekt utarbeidet le Corbusien nø han kalte «moduler», en målestokk ut fra menneskelige mål, slik at hver bolig er så høy som en voksen mann som strekker armen opp. Han tok utgangspunkt i en gjennomsnitthøyde på 1,75 m, noe som ga takhøyde 2,26 m. På den annen side hadde de fleste leilighetene to etasjer,[2] men når Berlins forskrifter krevde 2,5 meter under taket, ble innvendig takhøyde justert etter de lokale byggeforskriftene.
Tanken var at i stedet for å dekke grøntområder til med småhus, skulle boligene komprimeres som leiligheter i en unité («enhet»). Dermed sikret man at det gjenstående grøntområdet desto større. På 1950-tallet var det prestisje å kunne fremvise en unité tegnet av le Corbusier, på tysk kalt Völkerbundgebäude («folkeforbundsbygg»). Beboerne som flyttet inn rundt 1960, var ungdom, trolig familier også. Bygget var Sozialer Wohnungshaus («sosialt bolighus»), dvs. finansiert av den tyske husbanken, hvilket innebar statlig støtte i opptil 40 år. Men da statsstøtten opphørte, la staten Corbusier-huset ut for salg. Det første kjøperen gjorde, var å tvinge folk til å kjøpe sine egne leiligheter. Gjennom mange års husleie hadde de allerede betalt ned boligen, og mange var blitt pensjonister som ikke hadde råd til noe boligkjøp og dermed ble tvunget ut av sine egne hjem, i strid med prosjektets opprinnelig sosiale profil.[3]
Corbusierhuset i Berlin ble oppført mellom 1956 og 1958[4] innenfor rammen av byggeutstillingen Interbau med tyngdepunkt i bydelen Hansaviertel («Hansa-kvartalet»).
Bygningen var opprinnelig planlagt for Hansaviertel ved Tiergarten, men ble for stor for området, og arkitekten ble isteden enig med Berlins senat om en tomt på «olympiahøyden» i nærheten av Olympiastadion. Bygget ble ferdig på 18 måneder. Det ble i 1979 omgjort til eierleiligheter.[5]